Martin Koksrud Bekkelund

Tanken har kanskje streifet deg: «Hvem er denne jævla løken Martin?»

Av Martin Bekkelund, 1994

Etter noen år i drivhus, har jeg funnet ut at tiden er inne for å dele mine erfaringer i livet med andre, selv om jeg knapt har kommet i gang med det en kaller livet. Hva er så livet? En kan spørre seg. For å si det som det er får man jo ikke smake så mye på det virkelige livet. Da tenker jeg på jordomseilinger, cruise i Karibien og alt detderre. Men hadde vi kun læksa’n hele livet hadde vel ikke det vært noe artig heller. Så da så.

Min historie strekker seg tilbake til en gang på 70-tallet, men la oss heller se på de pliktige delene av livet. En vakker høstdag i 1984 ble jeg hardt og brutalt revet ut av det gode liv sammen med mine venner. Det var skolen. Etter en 6-7 år med bare latter og sang var det noen som fant ut at de skulle prøve å dytte noe vettugt inn i hodet mitt. Det viste seg at dette skulle være heller vanskelig for en som kun har drevet dank i så mange år, uten å ha hatt noe å ta seg til. Den positive siden ved dette var jo at jeg bare traff likesinnede. Alle var de drevet inn i den samme båsen, eller med andre ord: pultene på skolen.

Slik starter historien om en ung manns liv trykket inn i et system, som egentlig fungerer utmerket bare man venner seg til det. Alle sier «vær deg selv, gjør din egen greie». Men hva er egentlig «min egen greie»? Det er det vel ingen som vet. Historien fortsetter kun i svart/hvitt. Det er vel slik de fleste opplever hverdagen. Etter et eget system. Jeg er på ingen måte imot systemet eller er radikal i så måte, men noen må da kunne sette seg på sidelinjen, og se objektivt på livets spilleregler. Vi kan på en måte dele inn livet eller samfunnet i to lag: på den ene siden sitter de som styrer landet og folk generellt som er mer eller mindre enige i det som blir bestemt. På den andre siden har vi de som er litt radikale. Det kan være Blitzere, Anne Enger Lahnstein, Nynazister eller liknende uten at de nevnte har noen som helst likhetstrekk. Eller hva skjer for eksempel på byen hver fredag eller lørdag kveld? Det er et eget spill. Et eget system. Du ser det hver gang. De samme ingrediensene. Gutter, jenter, musikk og… hva var det igjen…? Ah, alkohol var det visst. Konsumering av større mengder alkohol er tydeligvis i stand til å få folk til å gjøre det meste. Hvem sa at livet er kjedelig? Se for deg: En gutt + En jente + uante mengder alkohol, og vips så har man et system som kalles å «sjekke opp» andre. Heftig! Hva er det egenlig som skjer igjennom livet, kort sagt? Vi blir født, og alt virker bare fryd og gammen. Etter ca. 6-7 år blir vi jaget ut av vårt lune rede, som jeg allerede har nevnt over. Noen år senere er vi ferdig utdannet etter å «bare» ha brukt omtrent en tredjedel av livet ditt på å prøve å bli god til ettellerannet. Så skaffer vi oss det de kaller en jobb. Hvorfor det? Hva er det godt for? Penger, det var det. En vesentlig faktor i dagens samfunn. Det er derfor vi jobber. For pengenes skyld. Men hva skal vi så med penger? Er ikke åndelig og fysisk velvære ok da? Joda, men det skaffes kun med penger. Om ikke annet er det i hvertfall mange som tror det. Etter å ha jobbet et par år treffer man somregel en masse mennesker, og det viser seg at ett av disse menneskene er det ett eller annet spesiellt med. Du vet ikke hva, men du liker det. Pussig. For etter et noen år sitter man stadig sammen med dette mennesket, og noen flere som er mye mindre; man sitter i en situasjon som man kaller «gift». Å være gift er som ofte et resultat av det å gå på byen som nevnt over. Du vet… det derre med «sjekking» og uante mengder alkohol. Men det trenger ikke alltid å være en tungt veiende faktor. Det å være gift er helt ok, det er bare da man innser at det ikke kun en selv det dreier seg om. Det krever så mye mer. Det er vel da man innser behov for penger, og dermed også en jobb. Etter å ha levd slik en stund oppdager man at de små i huset plutselig skal inn i det samme systemet som du selv har vært igjennom, og du føler en rar følelse av at det er noe galt. Ting gjentar seg. Slik er det for alle mennesker. Det kalles generasjoner.

Etter utdannelsen er det noen som roper på deg, og de roper høyt. Det er noe sånt som «Konge og fedreland». Ah, militæret. Det er noe alle gutter stifter bekjentskap med for å bli menn da liksom. Jeg skal ikke si så mye ettersom jeg ikke har vært inne enda. (Dimmitert våren 1999, oppdatert kommentar!) Men alle må på sesjon. Det er der de bestemmer om du er frisk (eller glup) nok til å dra i militæret. Noen ser på det som en skam å ikke ha vært i militæret, men det er vel ikke noe folk kan noe for. Jeg på min side tror det bare er sunt å få seg en lang «ferie» fra skole, damer, og samfunnet generellt. Det er jo utrolig hva noen gjør for å bli «menn». De fleste har denne typen ferie i 12 måneder eller ett år, men noen nøyer seg med 9 eller 6 måneder, men da må de på ferie senere i livet. Det er ikke alltid like gøy. Men hva gjør man så i militæret? Man står opp tidlig, vasker rommet og spiser litt. Etterpå er det en slags samling sammen med alle de andre som også er i samme situasjon som deg. Utover dagen gjør man en masse rart som egentlig ikke har noe for seg, annet enn som tidsfordriv. Den beste situasjonen jeg kommer på som illustrerer dette er ordene av en anonym sersjant; «Hvis vi skynder oss litt ekstra, rekker vi å vente litt lenger der borte!» Når man er ferdig, får man et ark som sier at du har vært flink og bla bla bla, og at man forhåpentligvis aldri skal sees igjen. Hvilket liv…

Etter å ha jobbet ca. 40 år, og ha tjent enorme mengder penger, som man selvfølgelig ikke har noe igjen av fordi man enten har brukt de opp på familie eller betalt de til staten, forandrer livet seg. Nå som man har vært vant til å jobbe, og kommet inn i et system, skal man ut av det igjen. Mange syntes det er deilig, men mange klarer ikke å tusle rundt uten å ha noe å ta seg til. Det kalles visst persjonisttilværelsen. I desperat panikk tyr folk til slike ting som ukeblader. Hjemmet, Nå eller Se & Hør. Jeg vet ikke hva som gir best rus. De eldre har nok for lite kriser i sin egen hverdag, så de må lese om andre folks kriser, og spesiellt om de i det engelske kongehus eller liknende saker. Nok om det. Andre pensjonister igjen går på bingo. Hva dette skyldes er det ingen som vet. Det er et merkelig fenomen som har gjentatt seg selv hver tirsdag kveld de siste 40 årene. I og med at jeg ikke er en bingokjenner, har jeg heller ikke mulighet til å dele dette mysteriet med leserene.

Andre igjen ødelegger seg selv i jobben etter kanskje «bare» 20-30 år, og blir førtidspensjonister. Noen blir så dårlige at de ikke gidder å leve lenger, mens andre nøyer seg med et livstids opphold på det nærmeste gamlehjemmet, eller i værste fall sykehuset. Men sykehusene nå til dags? Etter x antall observasjoner på noe som vi alle har stiftet bekjentskap med, tv’en, kan vi konkludere at sykehusene ikke er et bra sted for de eldre. Noen bor på gangen, mens andre igjen bor på et så dårlig sted som toalettene. Det er vel det vi kaller velferds Norge? Landet med alle oljekronasjene. Nei, det er visst farlig å bli gammel, så det får vi prøve å unngå. Men hvordan skal vi klare det? Vanskelig å si i og med at jeg ikke har spesisell greie på slikt, men det fins vel noen som kan klone opp en og annen person som ikke blir gammel. Det vil tiden vise.

I løpet av livet er det enkelte ting vi bare MÅ stifte bekjentskap med. En av disse tingene er som nevnt over: TV. Denne grusomme oppfinnelsen er egentlig ok å ha på kjedelige regnværsdager, eller som videokveld med «gutta», eller som bakgrunnsmusikk etter skolen, eller som informasjonskilde, eller som…? Tja, det er nok mye denne saken kan gi oss. Men er det nyttig? Det er vel det de «lærde» strides om. Noen sier «vold på fjernsyn» og tenker på scener med krig de så på dagsrevyen fra andre steder på jorda. Det er pussig. Via den lille kassa kan vi ta inn lyd og bilder fra andre siden av kloden. For å ikke snakke om alle filmene som lages «over there». Kun med tanke på å underholde oss på kjedelige regnværsdager. Nei takke meg til en gammel b-film. Hvem var det sin idé å lage noe slikt som tv og film? Folk må ha rar fantasi.

For litt over 100 år siden var det en kar som lagde noe som vi senere skulle kjenne som «bilen». Dette er vel en av de merkeligste fenomenene vi har per dags dato. Den er rektangulær, ca. en halvannen meter høy og bråker når den flytter seg, hvilket den gjør på noe rundt som har blitt definert som «hjul». Bilen er en viktig del av dagens samfunn. Den knytter sammen mennesker over store avstander, og bringer ting hit og dit. Når vi snakker om «ting» sikter jeg til Drammensveien mandag morgen, da er det ikke tegn til biologisk liv på veien. Bilen går til og med fort. Det er vel derfor det er utnevt enkelte mennesker til å ta del i en samfunnsgruppe som blir kalt «politiet». Politiet er de som passer på oss når vi ferdes bl.a. med bil. Men når ser vi dem? Aldri. Ikke med mindre man skulle være så uheldig å bryte loven ved det som defineres som å kjøre for fort. Det vil si å ta med bilen på så fort tur at politiet ikke liker det. Det har jeg vært utsatt for, men det var ikke med vilje, det var med bilen… Som alltid er jeg på galt sted til gal tid. Denne gangen var jeg på vei hjem fra skolen etter den siste eksamensdagen i desember (noen greier vi driver med for å bli gode i ettellerannet). På vei hjemover kjørte jeg et sted der politiet hadde bestemt at man kun kan kjøre i 50. Sløv som jeg var, og i lykkerus over at jeg ikke skulle jobbe de neste 3-4 ukene, kjørte jeg hjemover. Politiet er en kjent og respektert gruppe, så når de vinker deg inn til siden av veien, gjør man som de sier. Når jeg stoppet var det en mann som ba meg komme ut av bilen med det lille beviset på at man har lov til å kjøre bil, og den andre lappen som forteller deg hvem som eier bilen osv. For første gang i mitt liv fikk jeg se en politibil innvendig. Den er helt lik som alle andre biler, men her er det bare tusenvis av ekstra knotter å ta på. I tillegg kom det masse lyder fra ettellerannet sted i bilen, som jeg ikke forstod så mye av. Det var nok politispråket. Mens jeg satt der fortalte mannen meg om situasjonen; at jeg hadde kjørt i 57 i 50-sonen. Javel tenkte jeg. Er det så galt da? Det er visst det. Det vet jeg da egentlig godt, bare jeg tenker meg om. Sleip som alltid, prøvde jeg meg med en unnskyldning om at det var siste skoledag, hvor trøtt jeg var, hvor lenge jeg hadde vært på skolen osv. Men han bare pjattet videre om moral og slike ting. Puh, dette var da noe jeg kunne fra før. Men, men. Jeg måtte pent bare forlate politibilen med en ekstra lapp som fortalte noe om at jeg var slem og at jeg måtte betale penger til politiet for at jeg hadde vært slem. Det var visst 700 kroner ellernoeslikt. Etter denne dagen prøver jeg å ikke være sløv når jeg kjører på skolen, men det er vel ikke alltid like enkelt når man står opp klokka halv syv hverdag. Så hvorfor er det JEG som sitter med dårlig samvittighet av å ligge forrerst i køen i alle 50-sonene innover mot byen? Hvorfor føler jeg meg uglesett av å kjøre sakte? Det kunne jo hende noen kunne komme til å kalle meg «kjærring» i trafikken, og det ville ha vært litt ille…

Andre ting vi også stifter bekjentskap med er ting som telefonen. Denne gjør oss i stand til å snakke med andre mennesker på andre steder av kloden. Og jeg som trodde at tv’en var en sprø oppfinnelse, selv om telefonen ble oppfunnet først. Hvis du ikke har tenkt over det, er det faktisk via telefonen at du leser dette. Telefonen er nok et must for en ekte datanerd, som ikke har bedre intensjoner enn å bare surfe på internett, noe som gir oss mye dritt og lite informasjon, bortsett fra betaversjoner av elendige programmer. Når vi først nevner internett, kan vi like gjerne ta oss tid til å nevne datamaskinen som internett er avhengig av for å leve. (Det er det vel mange mennesker som er også…). Som mange sikkert har fått med seg skal jeg forsøke å bli god til å leke med denne haugen av transistorer o.l. Det er pussig, men enkelte firmaer betaler enorme summer for å få tak i folk som meg; folk som kan det der med data. Ikke det at jeg er så veldig viktig, men jeg har vel valgt riktig del å bli god i. Så nå sitter jeg hjemme på bjerget med en masse dritt som jeg egentlig ikke aner hva jeg skal med; pc, som datamaskinen kalles nå til dags, og en internett konto hos et firma som gir deg tilgang til littavhvert. Men det vi alltid hører om på tv er jo bare pedofile mennesker som tror de har det gøy sammen over internett. De må være syke. Men det er vi vel alle, bare på hver vår måte…

For å ta mitt eget eksempel har ikke jeg kommet lenger enn at jeg er i den fasen der jeg skal bli god til ettellerannet, og det blir jo da som nevt til ettellerannet med data. Om jeg er god er jo opp til en eller annen mann (eller dame) som ser på eksamener jeg leverer inn et par ganger i året, å avgjøre. Forhåpentlig vis går det bra, man må bare jobbe litt, men imotsetning til senere i livet må man her betale for å jobbe isteden for å få betalt for å jobbe. Sykt, for det virker som om det er i denne fasen man jobber mest. Det er i allefall det inntrykket jeg sitter med. Så foreløpig bor jeg stadig med to personer som er større enn meg (selv om det faktisk er jeg som er størst). Jeg har vel heller ingen planer om å skaffe meg eget hus. Enda mindre noen som er mindre enn meg selv, ihvertfall ikke på et par år. Men som han Rudolf Blodstrupmoen sier: «time vill sjåvv».

Det er herlig å ha det gått…

Generelt