Martin Koksrud Bekkelund

På vei hjem fra jobb svinger jeg innom den lokale Kiwi-butikken for å handle, og ser en bil parkert på skrå på handicapplassen. Ikke et uvanlig syn, så jeg sjekker om det ligger parkeringsbevis i ruta, hvilket det ikke gjør. Jævla latsabber, tenker jeg stille for meg selv på vei inn i butikken.

Da jeg var ferdig med å handle ble jeg stående i kø bak en sykepleier (fra aldershjemmet) i aldersgruppen 50+. Hun hadde ikke nok penger til å betale, og måtte legge igjen noen varer og skapte i det hele tatt lang kø, ettersom fyren i kassa ikke hadde returkort til å slå varene i retur med.

I det vi stod der spurte jeg han i kassa (som jeg for øvrig kjenner godt) hva de gjør med feilparkerte biler, slik som den som nå stod på handicapplassen. Sykepleieren kunne ikke unngå å høre spørsmålet mitt, og fortet seg ut. Jeg betalte og gikk ut, og fikk (som jeg trodde) se sykepleieren sette seg inn i den feilparkerte bilen. Med en halv-arrogant holdning plasserte jeg meg delvis i veien for henne da hun skulle kjøre av gårde, og fikk henne til å sveive ned ruten. Samtalen forløp omtrent som følger:

Martin: Du av alle mennesker burde vite bedre enn å ta parkeringsplassen fra de handicappede!
Sykepleieren: Ja, men jeg hadde så mange tomflasker å bære på!
Martin: Når ble det en gyldig unnskyldning?
Sykepleieren: Men det var jo ingen som skulle ha plassen, da!
Martin: Hvordan kan du vite det, all den tid du har okkupert den?

Uhøflig avsluttet jeg samtalen og gikk. Orker jeg skal jeg skrive brev til kommunen.

Frustrasjoner