Martin Koksrud Bekkelund

Grådigheten har igjen seiret. For denne gang. Jeg sikter til trangsynte, grådige sosialisters behov for innsanking av skattekroner på en måte som føles dypt urettferdig for alle skatten berører på en feilaktig måte, noe som faktisk gjelder alt for mange. Min forståelse for beskatning av private fordeler, men skal det gjøres skal det gjøres riktig, selv om jeg i utgangspunktet syntes at akkurat denne beskatningen ikke er noe annet enn smålig misunnelse.

Problemet i denne saken er at myndighetene ønsker betalt for muligheten man som arbeidstaker har for å benytte elektroniske kommunikasjonsmedier i privat sammenheng, uavhengig av hvorvidt man faktisk benytter seg av denne muligheten eller ei. Det vil si at hvis jeg tar med meg telefonen hjem, slår den av, putter den i en skuff og ikke bruker den, fortsatt skal betale 4000,- kroner i året bare for å ha muligheten til å benytte den. Hvis jeg kan dokumentere at jeg legger igjen telefonen på kontoret slipper jeg unna beskatningen.

Denne skatten er håpløst gammeldags med tanke på hvordan man arbeider i dagens samfunn. For meg kan det gå uker mellom hver gang jeg ser kontorpulten min, så hvis dette er måten de rød-grønne ønsker å bygge et kunnskapssamfunn på kan jeg si med sikkerhet at de feiler. Et annet spørsmål som også reises er hvorvidt inntekten som kommer inn går like fort opp i røyk med tanke på de utgifter den samtidig medfører.

For meg rammes jeg både med bredbånd og mobiltelefon. Årsaken til at jeg føler meg urettferdig behandlet er nettopp fordi jeg har en privat mobiltelefon i tillegg til arbeidstelefonen, samt at sjablongmodellen er alt for unøyaktig til at den kan kalles rettferdig. Dette har også NetCom og Telenor påpekt i et brev til myndighetene.

I et brev fra lønnsansvarlig hos min arbeidsgiver leser jeg blant annet følgende:

Det man skatter av er muligheten til å benytte arbeidsgivers mobil, eller annen elektronisk kommunikasjon, i privat sammenheng. Det har ingen betydning overhodet om arbeidsgivers mobil benyttes privat eller ei. Mange ansatte ville, dersom de ikke hadde trådløs bedrift via arbeidsgiver, hatt eget mobilabonnement.

[…]

Etter vår mening finnes det totalt ingen forståelse hos myndighetene for at trådløs bedrift er en ordning som bør vurderes spesielt i.f.m innberetning. Vi håper imidlertid på at myndighetene etterhvert forstår hva trådløs bedrift er, bl.a. gjennom informasjon og påvirkning fra NHO og IKT-Norge (som har gått klart ut mot denne sjablonbeskatningen).

Den eneste måten å unngå beskatning på vil være at man legger igjen sin mobiltelefon ved arbeidsdagens slutt, og henter den igjen dagen etter. For de aller fleste er dette en umulig løsning, ettersom man er ute hos kunder på morgen eller ettermiddag, eller har andre typer vaktordninger.

[…]

Vi er de første til å beklage denne ordningen som vi mener er helt urimelig. Vi har gjennom årene sett at ekstra skattebelastninger har blitt innført, og deretter reversert – så det er bare å håpe på at noen etterhvert tar til fornuft.

Når vi tenker på hvem som sitter ved roret her i landet blir det neppe det siste vi ser til idiotiske, grådige krumspring, uten kontakt med virkeligheten.

Frustrasjoner Politikk