Martin Koksrud Bekkelund

Torsdag i forrige uke kunne vi i Aftenposten lese Frid Ingulstads hjertesukk under tittelen IT-verdenen spiller fallitt. Ingulstad er forfatter med fokus på norsk historie, og var i 2007 Norges mestselgende forfatter. I artikkelen presenterer Ingulstad sitt syn på dokumentformatet Office Open XML — som er det korrekte, men forvirrende navnet — hvor hun som så mange andre er oppgitt over fremgangsmåten i ISO-sertifiseringen av OOXML. Jeg siterer:

Kan det være så vanskelig å enes om et åpent format for alle dokumenter? Ingen kan i dag si meg hva som er fordelen ved OOXML. Jeg ser ingen annen vinner i dette spillet enn dette ene store amerikanske datafirmaet.

Spørsmålet alle stiller seg vet vi inderlig godt svaret på. Det handler ikke om reell åpenhet, men om et stort, synkende skip som febrilsk forsøker å holde passasjerene ombord ved å ty til høyst ufine metoder. Når utgangspunktet er at man ikke vil samarbeide med andre, fordi man skal beholde sin de-facto-monopolsituasjon, møter man motstand. Jeg har tidligere påpekt at IT-bransjen er i ferd med å miste fokus.

Microsoft fremholder til det kjedsommelige det konkurrerende dokumentformatet ODF sine svakheter, sannsynligvis i et desperat forsøk på å trekke oppmerksomheten bort fra de enda større svakhetene i sitt eget OOXML. Fordi jeg er motstander av OOXML synes jeg ikke automatisk at ODF er et perfekt format. ODF er ikke et perfekt format, men i stedet for å bidra til å gjøre det bedre, velger Microsoft heller å lage sitt eget, kamuflert bak syltynne, konstruerte argumenter.

Dessverre lykkes Microsoft i å ISO-sertifisere OOXML på nåværende tidspunkt, men jeg er ganske sikker på at denne prosessen i det lange løp har vært mer skadelig enn formålstjenelig for Microsoft. Maktmisbruk, halvsannheter, mistanke om korrupsjon. Listen er lang og ikke ladet med superlativer som bidrar til fremtidig troverdighet og tillit, noe en IT-leverandør er helt avhengig av i lengden.

I Dagbladet i dag skriver Håkon Wium Lie under tittelen Microsofts sosiale problem at «mobbing er blitt en viktig del av Microsofts forretningsmodell». Han poengterer således noe svært viktig, nemlig at all kritikk mot OOXML, enten den er fremsatt på et faglig eller politisk grunnlag, utelukkende møtes med kritikk og påfølgende diskreditering i retur. Standardfrasene byttes ut etterhvert som de blir brukt opp. Det startet med å kalle folk mindre flatterende uttrykk som religionskriger, for deretter å gå over til lavmål, uten å se den bisarre ironien i hvem som faktisk står for lavmålet. Den siste tiden har alle uttalelser jeg har sett fra Microsofts representanter grenset til mobbing.

Straks denne artikkelen er publisert blir jeg ikke overrasket om Microsofts representanter forsøker å sable ned mine poenger, i et forsøk på å bringe kritikerne til taushet. I så fall beviser de mitt poeng.

Et klassisk argument som føres i pennen av Microsoft hver gang de møter kritikk, er at «det er trendy å hate Microsoft», eller tilsvarende. Dette er en klassisk hersketeknikk som blir benyttet til det kjedsommelige, i et forsøk på å uskadeliggjøre og stemple kritikerne som uvitende tenåringer. Microsoft vet nok inderlig godt at kritikk ikke handler om kritikk mot Microsoft som selskap. Senest under demonstrasjonen mot OOXML i Oslo i forrige uke, uttalte Steve Pepper følgende under sin appell:

We are not here today in order to bash Microsoft.

Jeg forbauses over Microsofts interne toleransegrense i denne saken. Tilsynelatende uhemmet får Microsofts representanter løpe rundt i både nettaviser, aviser, weblogger og diskusjonsfora og kritisere anerkjente IT-personer i Norge. Jeg sier ikke at denne kritikken skulle vært sensurert, men jeg forstår ikke at Microsoft ikke selv forstår at disse aktivitetene kun skader dem selv. Responsen de får i de samme foraene underbygger min påstand. Den eneste støtten de får er fra sine egne, det vil si kunder eller partnere. Det skal selvfølgelig sies at kritikken Microsoft får i de fora de ferdes heller ikke er egnet lesing for barneøyne — den er til tider mildt sagt ufin. Poenget er imidlertid at mobbing ser ut til å være en strategi fra Microsoft som selskap, og ikke bare er pubertale kommentarer i et diskusjonsfora.

Jeg har fortsatt til gode å møte én uavhengig nordmann som fremholder OOXML som en god standard. I stedet for å imøtekomme kritikken og benytte den tiden som kreves for å lage en virkelig god standard, imøtekommer Microsoft kun den kritikken som gir dem minste motstands vei for å få ISO-sertifisert OOXML. Svært verdifulle kommentarer, som eksempelvis de norske, ble ikke imøtekommet. Resultatet er en ISO-standard med dårlig kvalitet, og ikke det som kunne vært verdens beste dokumentformat. Den største — men ikke eneste — bølla i IT-klassen tåler ikke kritikk og klarer ikke å samarbeide.

Selv ikke Ingulstads hjertesukk fikk gå upåaktet hen. I dagens papirutgave av Aftenposten kan vi lese Microsofts tilsvar under tittelen «OXML er for folk flest». Med den massive kritikken OOXML har møtt gjennom det siste året, tillater jeg meg å være uenig. Microsoft må forstå at de ikke kan diktere hva som er for folk flest, men la mennesker som Ingulstad få uttale seg som nettopp det hun er — folk flest. Men neida, respekt for IT-autoriteter, IT-eksperter eller forfattere har ikke Microsoft. OOXML er den hellige gral. Om man brenner broer eller taler keisere midt imot ser ikke ut til å plage Microsoft. Man kan jo fristes til å tro at de ikke vet bedre. Microsoft vet knapt nok hva som er best for dem selv.

Det bør være et stort tankekors at Norges mestselgende forfatter ikke benytter verken Microsoft Windows eller Microsoft Office. Vi snakker tross alt om en yrkesgruppe som lever av å skrive. Men, heller ikke det har Microsoft respekt for. Hvorfor skal vi ha respekt for Microsoft?

Frustrasjoner Standarder