Martin Koksrud Bekkelund

De fleste har hørt om Murphys lov. Det pussige er hvor skremmende riktig denne «loven» viser seg å være. Murphy kommer alltid når du trenger ham minst.

De siste dagene har jeg arbeidet med en avhandling på rundt 100 sider, som skulle leveres på tirsdag. Avhandlingen ble ferdigstilt, konvertert til en PDF på rundt 10 MB, puttet i en e-post og sendt avgårde. Å sende en e-post på rundt 10 MB tar litt tid, så jeg ble sittende og se på fremdriftsindikatoren. Omtrent halvveis skjer det klassiske; strømmen går. I noen sekunder blir jeg sittende perpleks i det svake skinnet fra den bærbare, som selvfølgelig nå kjører på batteristrøm, før det går opp for meg hva som faktisk har skjedd. Murphy tok turen innom.

For et par uker siden kom det noen lyder fra vaskemaskinen som indikerte at den ikke var helt frisk. Da vaskemaskindoktoren omsider kom, fikk jeg beskjed om at maskinen var det vi på fagspråket kaller FUBAR, det vil si ikke verdt å reparere. Å bruke mer enn halvparten av kostnaden for en ny maskin til å reparere en snart 10 år gammel maskin var ikke den beste investeringen, mente vaskemaskindoktoren.

Natt til 17. mai stoppet kokka mi. Greit nok, jeg håper og tror at det er batteriet, men det er ikke veldig lenge siden jeg skiftet det sist. De siste dagers hendelser tatt i betraktning vil det ikke forbause meg om også den må byttes ut.

Det heter at alt ordner seg for snille gutter, og det gjør det sikkert til slutt, men det er en forsmedelig følelse når alt skjærer seg på én gang.

Frustrasjoner