Martin Koksrud Bekkelund

Svorne Metallica-fans har selvsagt lagt sine klamme fingre på det nye albumet «Death Magnetic» for lengst. Selv om jeg er svoren fan må jeg tilstå at jeg først fikk lagt mine pølsefingre på utgivelsen i forrige uke. Siden har jeg brukt nesten all ledig tid på å opparbeide meg et solid inntrykk for å gi deg noen ferske tanker om skiva.

Den som har fulgt Metallica vet at de har slitt tungt siden de ga ut albumet «Metallica» i 1991. Kun unntaksvis har de levert noen gode sanger på albumene etter «Metallica». Heller ikke utgivelsen av «St. Anger» i 2003 brakte dem tilbake på rett kurs. Problemet, slik jeg ser det, er at det har vært omtrent umulig å følge opp en rekke suksesser som «Ride the Lightning», «Master of Puppets», «… And Justice for All» og «Metallica». Det ble som om Wirkola skulle hoppe etter seg selv.

Med «Death Magnetic» er endelig Metallica inne på noe riktig. Mesteparten av de merkelige faktene fra «St. Anger» er vekk og «Death Magnetic» bærer kraftig preg av at de selv har forstått at de måtte tilbake til den rene, tunge rocken de leverte på slutten av 80-tallet. At de har funnet frem den gode, gamle logoen er en god indikasjon på akkurat dette.

Jeg har spilt «Death Magnetic» på telefonen, i bilen, på hjemmekontoret og i stua, alt for å få et skikkelig inntrykk av verket. Det er et album som må innlyttes, hvor det vokser for hver gang det spilles. I begynnelsen var jeg uenig med meg selv om hvorvidt det var en sterk firer eller en svak femmer, dersom jeg skulle rullet terning. Min gode venn Dagfinn, som har lyttet vesentlig mer enn meg, lider av samme uenighet, men da mellom en sterk femmer og svak sekser. Etter en ukes lytting er jeg klar for å gi «Death Magnetic» en klar femmer. En sekser tror jeg ikke det blir. Til det er lydbildet litt for tamt, jeg savner mer bass fra stortromme og bassgitar. I hvert fall når jeg ikke spiller det på anlegget i stua. På den positive siden er lydbildet mindre polert enn de foregående albumene, hvilket gir meg den gode følelsen av skikkelig Rock ‘n’ Roll. Det er kanskje derfor bassen ikke føles unaturlig overdrevet.

Det er vanskelig å trekke noen spesielt gode låter, ettersom jeg ikke har hørt på albumet mer enn en ukes tid. Imidlertid leverer låter som «That Was Just Your Life», «All Nightmare Long» og radiolåten «The Day That Never Comes» gåsehud som forteller meg at dette kan bli udødelige låter. Selv «The Unforgiven III» har vokst på meg. Låtene er enkle, tunge og til dels melankolske, akkurat slik vi liker Metallica. Å spille «Death Magnetic» på skikkelig høyt volum er uansett en udelt fornøyelse.

Slik ser musikkvideoen til «The Day That Never Comes» ut:

Folk gikk mann av huse for å kjøpe albumet «Metallica» i 1991. Dersom du har dette i hylla er det bare å kjøpe «Death Magnetic», for du trenger ikke være utpreget fan for å kjøpe dette solide stykket arbeid fra San Fransisco-gutta.

(PS. Mads Eriksen, ta deg en bolle!)

Film • Musikk • Bok