Martin Koksrud Bekkelund

Onsdag denne uken falt den første snøen over Østlandet. Uansett hvor tidlig eller sent snøen faller, kommer den like fordømt bakpå hver eneste en av oss, noe som igjen har resultert i en mindre hyggelig tradisjon med kaos både i trafikken og offentlig transport.

Selv har jeg ganske kort vei til jobben. Normalt benytter jeg mellom 20 og 30 minutter, litt avhengig av trafikk og hvor lett det er å finne ledig parkering. Denne onsdagen benyttet jeg derimot litt under to timer, hvilket gir en full anledning til å streife innom så godt som hver eneste følelse vi mennesker har i oss. I hvert fall de mer negative, så som sinne, frustrasjon, skadefryd og oppgitthet.

Det som overrasker meg aller mest, er hvordan det faktisk er yrkessjåfører som i stor grad bidrar til dette årlige kaoset. På riksvei 23, som jeg kjører til jobb, sperret to trailere veien og skapte nærmere fem kilometer med kø. På 167, som jeg forsøkte å bruke som alternativ rute, hadde en lastebil fra Gilde sklidd halvveis ut i veien og sperret den ene kjørefilen. Flere busser hadde også store problemer.

Som yrkessjåfør er det din forbannede plikt å være forberedt på dårlig vær, spesielt snø når man er inne i en sesong som tilsier at regnet fryser til hvitt før det treffer bakken. Det er en del av jobben din å være skodd for forholdene. At privatpersoner er like dårlig forberedt overrasker og irriterer i mindre grad, da deres kjøretøy er så små at utforkjøringer vanligvis byr på mindre problemer.

I denne anledning vil jeg herved føye en klausul til min arbeidskontrakt. Ved årets første snøfall står jeg fritt til å benytte meg av hjemmekontorets fortreffeligheter, uansett hvilke avtaler jeg måtte ha i kalenderen denne dagen.

Samtidig skal jeg minne meg selv på at jeg heretter skal forberede folk på snøvær, hver 28. oktober i årene som kommer.

Frustrasjoner