Martin Koksrud Bekkelund

En gang i tiden opplevde jeg det som et hyggelig kompliment å få henvendelser fra ukjente, med spørsmål om ymse tema. Nå, derimot, opplever jeg det bare som belastende, og jeg svarer ikke lenger på de fleste henvendelser jeg får.

Årsaken er rimelig enkel. Hver dag får jeg to-tre henvendelser via mitt kontaktskjema. Henvendelsene er vanligvis spørsmål relatert til saker jeg har skrevet om, men også helt vilkårlige spørsmål. Fellesnevneren er at den som stiller spørsmålet har et problem som ønskes løst.

I begynnelsen svarte jeg så langt jeg hadde forutsetning og kapasitet. Derimot var det særdeles få, de kan fortsatt telles på én hånd, som sendte takk for hjelpen. Jeg synes ikke det er for mye forlangt å få et enkelt takk i retur for at jeg har brukt min egen fritid på å hjelpe dem. I min verden er det normal høflighet.

At det er nærliggende å spørre noen som benytter samme produkt eller tjeneste, har jeg stor forståelse for. Det jeg derimot har mindre forståelse for, er hvordan de aller fleste nærmest tar det for gitt at jeg både skal svare og løse deres problem. I en verden basert på frivillighet, er takknemlighet den beste belønning. Når takknemligheten uteblir, uteblir også viljen til å hjelpe.

Frustrasjoner