Martin Koksrud Bekkelund

Med fare for å tirre på meg deler av den norske bloggosfæren, har jeg gjort meg opp noen tanker om fenomenet «dagens outfit». I min søken etter leseverdige blogger i oversikten over Norges 100 mest populære blogger, er det et par inntrykk jeg sitter igjen med. Et av disse er altså «dagens outfit», eller nødvendigheten av å fortelle andre hva man har på seg av klær, smykker, sko, sminke, eller liknende.

Umiddelbart tenker du sikkert at jeg er en skikkelig nerd, med mokasiner, hvite tennissokker med forskjellige striper, sorte, steinvaskede jeans som er alt for korte og trukket ditto høyt opp, sort T-skjorte med vid hals som er vasket alt for mange ganger, med motiv av noe nerdete, samt en flanellskjorte fra tidlig 90-tall.

I så fall må jeg skuffe deg.

Jeg har et bevisst forhold til det meste jeg omgir meg med, også klær, sko og kosmetikk. Jepp, jeg har kosmetikkprodukter for menn i skapet, og da snakker jeg ikke bare om deodorant. Mesteparten av klærne er også merkeklær, men jeg er mindre opptatt av hvilket merke, kun at kvaliteten er god. Du visste kanskje ikke at miljøvernorganisasjoner anbefaler kjøp av merkevarer, angivelig fordi de varer lenger? Det gir i hvert fall oss alle en fin unnskyldning til å kjøpe merkevarer.

Det jeg imidlertid har litt problemer med å forstå, er trangen til å vite hva andre mennesker har på seg til enhver tid. Jeg har ofte tanker om andres bekledning, og tenker at det kan være fint, men spranget herfra til det å spørre om hva en person har på seg, fordi jeg vil handle det samme selv, er astronomisk. Det kunne rett og slett ikke falle meg inn. Ved nærmere ettertanke handler det nok om at jeg har blitt eldre og har et mindre anstrengt forhold til kortvarige trender. Jeg klarer nok å følge trender, men jeg trenger ikke spørre andre om hvordan.

Fit in, stand out

En kuriøs observasjon er menneskers trang til to ting:

1. Man skal passe inn
2. Man skal være unik

På den ene siden er det i en viss alder særdeles viktig å passe inn. Man skal si, mene og gjøre det samme som andre, ha på seg de samme klærne og eie de samme tingene. På den andre siden skal man være unik. Straks man er lik alle andre, skal man skille seg ut. Dette gjør man for eksempel med en personlig ringetone på telefonen, et unikt deksel og personlig bakgrunn.

Paradoksalt nok skal man først passe inn for deretter å skille seg ut. Det er egentlig ikke noe poeng her, kun en refleksjon fra min side.

Det er en rar verden.

Generelt