Martin Koksrud Bekkelund

Etter snart 15 år på internett, er en av de viktigste tingene jeg har lært meg at privat er privat, internett er offentlig.

I Hyde Park i London finner man Speakers’ Corner. På Speakers’ Corner kan hvem som helst kan møte opp uanmeldt og tale om et hvilket som helst tema. Internett fungerer på samme måte, men du når potensielt sett ut til langt flere mennesker.

Forestill deg internett som Speakers’ Corner hver gang du publiserer noe på internett. Forestill deg også at du blant publikum finner journalister, politikere, bedriftsledere, fremtidige arbeidsgivere, kunder, venner, familie, bekjente og kritikere. Dette bør være nok til å gi et hvert menneske prestasjonsangst, men det er realiteten på internett.

Internett er det offentlige rom. Det du publiserer på internett er utenfor din kontroll straks du har trykket på send-knappen. Kommer du i skade for å publisere noe du senere angrer på, er det allerede for sent. Tjenester som Google Cache, Archive.org og tilsvarende tjenester bidrar til å holde informasjonen tilgjengelig lenge etter at du eventuelt sletter det selv.

I denne anledning er det noen retningslinjer du bør forholde deg til:

1. Ikke publiser meninger om andre som du ikke kunne sagt ansikt til ansikt.
2. Ikke publiser bilder eller video av andre mennesker, med mindre de selv gir sitt samtykke eller det er opplagt at materialet er beregnet på publisering på internett.
3. Ikke publiser informasjon om det som angår ditt privatliv, din vennekrets eller din familie. Det du gjorde på fest eller i ferien bør distribueres privat.
4. Ikke publiser din kontaktinformasjon som telefonnummer og adresse lett tilgjengelig. Menneskene du ikke vil møte i en mørk bakgate surfer også på nettet.

Dersom du i diskusjoner på internett blir bedt om å redegjøre for et tema som faller inn under et av punktene over, er det legitimt å takke nei med en referanse til hvorfor du avstår fra å svare.

Selv har jeg ikke alltid vært like flink til å følge mine egne retningslinjer, men det er en kontinuerlig læringsprosess. Jeg har skrevet og ment ting jeg i dag angrer på, men jeg har samtidig ingen problemer med å stå inne for det jeg har skrevet. Det skulle da bare mangle. Samtidig er det uunngåelig at man gjennom 15 år opprettholder det samme synet på en sak over en så lang periode. Ting jeg har ment og sagt for 15 år siden er ikke nødvendigvis gangbare meninger i dag.

Et klassisk eksempel som trekkes frem, er hvordan fremtidige arbeidsgivere kan søke frem bilder av deg i lettere animert tilstand på fest, og at dette potensielt sett ødelegger din mulighet for ansettelse. Personlig tror jeg de fleste arbeidsgivere har levd et såpass godt liv at de forstår gleden av en god fest. Således tror jeg det finnes langt verre ting å publisere på nettet enn lystige festbilder. Får du ikke jobben fordi du tar deg en fest er kanskje ikke den potensielle arbeidsgiveren så aktuell likevel.

Uansett skader det ikke å vise måtehold. Folk er forskjellige.

WWW