Martin Koksrud Bekkelund

I dagens utgave av Aftenposten, kan man over en helside lese hvordan komponistene Geir Bøhren og Bent Åserud lirer av seg den ene feilaktigheten etter den andre, om hvordan nettpirater og teleselskaper angivelig tjener millioner på ulovlig nedlasting av musikk.

Mennesker med kompetanse på området kan vanskelig ta Bøhren og Åserud seriøst. Verre er det derimot at kronikken står på trykk i en av landets største aviser, og således kan gi grobunn for et feilaktig inntrykk av den reelle situasjonen i markedet.

Gjennom hele kronikken sprer Bøhren og Åserud om seg med tall, uten å ha ryggdekning for dem. Jeg sier ikke nødvendigvis at tallene er feil, men med tanke på alle de andre feilene kronikken er full av, hadde det vært fint med troverdige referanser.

Fildeling

Bøhren og Åserud hevder blant annet at Venstre og SV er for ulovlig fildeling. Det er selvfølgelig direkte feil. Verken Venstre eller SV er for ulovlig fildeling. Imidlertid har begge stått frem og fremholdt retten til å bedrive fildeling, og jeg gir både Venstre og SV honnør for å ha tilkjennegitt sine standpunkter, som jeg også er enig i. Fildeling i seg selv er ikke ulovlig, men som alt annet her i samfunnet kan også fildeling benyttes til å begå ulovlige handlinger. Akkurat som man kan kjøre en bil inn i et butikkvindu for å rane en butikk, kan man også benytte en fildelingsklient til å laste ned materiale ulovlig.

Jeg kunne fremholdt en uendelig lang rekke lovlige tjenester som baserer seg på fildeling. Det mest nærliggende er for eksempel hvordan NRK publiserer sitt innhold ved hjelp av fildelingsteknologi, en teknologi som er svært effektiv og kostnadsbesparende, hvilket igjen kommer lisensbetalerne til gode.

Alle kunder er pirater

Bøhren og Åserud skriver rett ut at Publikum har dessverre vist at de ikke kan håndtere den friheten som ligger i den nye teknologien. Med en enkelt setning klassifiserer Bøhren og Åserud hele sitt publikum, sin målgruppe, sine kunder som pirater. Det er ikke første gang man ser representanter fra underholdningsbransjen presumptivt tro at absolutt alle faller for fristelsen av å ulovlig forsyne seg av åndsverk. Bøhren og Åseruds mangel på respekt for sine kunder, blir plutselig gjensidig. Og når potensielle kunder blir provosert, senkes plutselig også terskelen for å laste ned materiale ulovlig.

Betaling av opphavsmenn

Videre skriver Bøhren og Åserud at Alle skal tjene penger på musikk, mens de rettmessige eierne ikke skal få betalt. Dette er også kulturpolitikken til SV og Venstre. Trine Skei Grandes retorikk viser dessverre at hun ikke har tatt til seg kunnskap om opphavsretten. Når man anklager noen for inkompetanse, bør man som et absolutt minimum selv sørge for å ha forståelse av hva som diskuteres. Jeg kjenner ikke alle Skei Grandes uttalelser, men jeg er overbevist om at Skei Grande på ingen måte mener at de rettmessige eierne ikke skal få betalt.

Ethvert voksent menneske vet hvordan et marked fungerer. Jeg som kunde betaler penger for et produkt, og leverandøren får penger til livets opphold, samt til å produsere nye produkter. Stjeler jeg produktet får ikke leverandøren penger verken til livets opphold, eller til å lage flere produkter, og jeg om kunde vil om kort tid ikke få tilgang til flere produkter. Denne enkle mekanismen er så banal at den knapt trenger forklares, men det er allikevel åpenbart at det er nødvendig for å få Bøhren og Åserud til å forstå at de aller fleste faktisk ønsker å gjøre opp for seg på riktig vis.

Den skjulte inntekten

Essensen i Bøhren og Åseruds kronikk er at pirater og teleselskaper tjener millioner av kroner på ulovlig nedlasting av musikk. I en viss grad er dette selvfølgelig riktig, men Bøhren og Åserud fremstiller det som om det er piratenes og teleselskapenes største gullgruve, når de skriver at Dette er hovedgrunnen til at Telenor og andre teleselskaper kan fortsette å selge stadig raskere nettilgang til folk som i all hovedsak ikke trenger hastigheten til annet enn tyveri. Hvor vanskelig jeg enn har for å ta denne setningen seriøst, skal jeg allikevel forklare hvorfor den er feil.

Det er ikke piratkopiering alene som tilsier at teleselskapene stadig må selge raskere nettilgang. All teknologi utvikles i et rasende tempo. Datamaskiner blir raskere og får mer lagringskapasitet, programmer krever mer av datamaskinene og tar større plass, fotoapparater tar stadig bedre og større bilder, mobiltelefoner produserer stadig bilder og video, og så videre. Fellesnevneren er at mer og mer av vårt digitale innhold havner på internett. Folk ønsker å dele de gode opplevelsene, enten det er festivalbilder fra sommeren eller video fra skiferien. Når kvaliteten på det digitale innholdet øker, øker også behovet for raskere tilgang til internett. Bøhren og Åserud skriver at piratkopiering er hovedgrunnen, men viser sin inkompetanse ved å ikke ta høyde for at dagens mest brukte fildelingsteknologi ikke ble utviklet før i 2001. Hvordan Bøhren og Åserud forklarer utviklingen i hastigheten på nettilgangen fra mitt første bekjentskap med et 14,4-modem på tidlig 90-tall, til mine 2 mbit/s i 2001, skulle jeg således gjerne likt å vite.

Av samme årsak som hastigheten på nettilgangen, antar også Bøhren og Åserud at kundene ikke trenger hastigheten til annet enn tyveri. Som om det ikke finnes andre bruksområder. I skrivende stund sitter jeg på et kontor med svimlende 160 mbit/s tilgang til internett. Jeg skal ikke gå inn på hva hastigheten benyttes til, men jeg kan forsikre om at den i hvert fall ikke benyttes til tyveri av åndsverk. Jeg synes det er en frekkhet uten sidestykke å tro at kundene ikke trenger hastighet til andre formål enn tyveri.

Som en direkte konsekvens mener altså Bøhren og Åserud at Telenor og de andre teleselskapene skylder dem penger. Mye penger. Min klare tilbakemelding til Bøhren og Åserud er at de kan takke seg selv. Hvor var vel Bøhren og Åserud da Napster tok av for ti år siden? Jeg kan ikke si å ha sett verken Bøhren eller Åserud stå på barrikadene for løsninger som faktisk gjør det mulig for meg som kunde å kjøpe den underholdningen jeg vil over nettet. Det nytter ikke å klage over at folk forsyner seg av et ulovlig tilbud, når man selv ikke en gang har noe å tilby. Dessuten er det velkjent at man fint kan konkurrere med gratis.

Bøhren og Åserud benytter altså en helside i en av landets største aviser til å klage, uten i det hele tatt å foreslå en løsning, når det er dem selv og deres medsammensvorne som sitter på den beste løsningen for alle parter. Hvordan kan de da forvente at situasjonen skal bli noe bedre?

Hva nå, Bøhren og Åserud?

Bøhren og Åserud sitter på et produkt som kundene vil ha. Kundene vil til og med betale for produktet. Derimot er det lenge siden kundene synes det var greit å kjøpe produktet slik Bøhren, Åserud og deres medsammensvorne normalt sett fortsatt tilbyr det; på miljøfiendtlig plast distribuert fysisk omkring det ganske land. Dagens kunder forventer å kunne kjøpe produktet der de befinner seg for øyeblikket, enten det er på kontoret, hjemme i sofaen eller på hytta via mobiltelefonen. Vårt beste eksempel på at dette er en modell som fungerer, er iTunes Music Store med sine mer enn 6 milliarder solgte låter.

En ting er hvert fall sikkert. Det nytter ikke å klage over at publikum ikke kan håndtere friheten som ligger i ny teknologi, når man selv ikke er i stand til å beherske den.

Frustrasjoner