Martin Koksrud Bekkelund

Den som ikke kjenner historien er dømt til å gjenta den, heter det. I dagens informasjonssamfunn burde alle forutsetninger være til stede for å ta de riktige valgene. Allikevel ser vi gjentatte eksempler på hvordan vi mennesker til stadighet gjentar historiske feil. Dette er en artikkel om hvordan bokbransjen nå ser ut til å tråkke i sporene platebransjen etterlot seg for ti år siden.

I disse dager tar jeg mine første famlende skritt med e-bøker og leseplate. Tankene går til tiden med min første iPod.

iPod og platebransjen

I 2001 fikk jeg min første iPod. Den var — etter datidens målestokk — lekker å se på og hadde et pent brukergrensesnitt. Imidlertid var det et helvete svært vanskelig å overføre musikk til iPod-en for meg som da var PC-bruker. FireWire var eneste tilkoblingsmulighet og programvaren for overføring fantes kun for Mac. Ikke fantes det noen butikkløsning for å handle musikk på nettet heller. Og da nettbutikken først kom var den infisert med forbrukerfiendtlig DRM.

I dag er iPod et langt mer strømlinjeformet produkt. Den er fortsatt lekker å se på og har et oppdatert brukergrensesnitt som står i stil til vår tids forventninger til en elektronisk dings. I tillegg er det mulig å handle DRM-fri musikk direkte fra iPod-en, dersom du er tilkoblet nett.

Leseplater og bokbransjen

I forrige uke mottok jeg en Sony PRS-600, en såkalt leseplate som lar meg lese elektroniske bøker på en liten skjerm.

Jeg digger dingser. Jeg digger også å lese bøker. Akkurat som jeg digger musikk. Derfor er en leseplate en dings som treffer meg midt i hjertet. Dessverre er helhetsproduktet svært prematurt og burde slik jeg ser det vært avlivet ved fødselen.

Leseplaten fra Sony er for så vidt et lekkert stykke arbeid. Det er også behagelig å lese e-bøker på, hvilket selvfølgelig er hovedpoenget, men der stopper også gleden.

Brukergrensesnittet er sånn passe. Det samme er programmet for overføring av e-bøker til leseplaten. Og hvor kjøper jeg norske, DRM-frie e-bøker i åpne formater? E-ink skjermen har også sine sære nykker.

Verden anno 2009

Kalenderen viser ultimo 2009. Jeg hadde håpet at leverandører av både dingser og digitalt innhold hadde tatt inn over seg at verden har blitt et mindre sted siden 2001. I 2001 var det akseptert å lansere forskjellig produkter til forskjellige markeder til forskjellige tider. I 2001 var det også akseptert at enkelte markeder til og med ikke fikk tak i produktet eller tjenesten i det hele tatt.

I 2009, derimot, er det lite akseptert. Fordi det er ulogisk. Verden ser at man lanserer et produkt. Verden vil ha produktet. Verden vil ha det nå! Verden vil ikke se på at mennesker i andre deler av verden kan kjøpe produktet, mens man selv ikke får muligheten. Logistikkargumentet har for lengst utspilt sin rolle.

Hva verden vil ha

I 2009 er kundene godt vant, i hvert fall når det gjelder musikk. Dingsene er pene å se på, har lekre brukergrensesnitt og musikken kan organiseres og kjøpes fra nær sagt hvor som helst. Sitter jeg på stranda og skulle ha lyst på et nytt album, så kjøper jeg det der og da.

Verden vil ha det samme når det gjelder annet digitalt innhold, blant annet e-bøker. Leseplaten skal være lekker å se på, ha ditto brukergrensesnitt og det skal være mulig å kjøpe bøker og magasiner, samt administrere forskjellige abonnement direkte fra leseplaten. Alt annet opplever jeg egentlig bare som trøblete og betalingsviljen jeg som nyforelsket opplever forsvinner like raskt som den kom, om ikke raskere.

Tanker til slutt

Jeg innser at denne artikkelen er minst like prematur som produktene og løsningene jeg omtaler. Verken produktene eller tjenestene er klare. Kanskje er det bare jeg som er tidlig ute med å ønske meg dingser som står i forventning til 2009. Kanskje jeg om et år er lykkelig eier av en leseplate som ikke er like prematur som den jeg har i dag. Kanskje er tjenestespekteret så velutviklet at jeg kan handle bøker og magasiner i åpne formater overalt?

Eller kanskje ikke?

Duppeditter Frustrasjoner