Martin Koksrud Bekkelund

Lenge har vi diskutert vannmerking og DRM for digitalt innhold, det vil si musikk, film, bøker og liknende. I denne artikkelen reflekterer jeg litt over fordelene og ulempene med vannmerking og DRM.

Hva er et vannmerke?

Dette er en pengeseddel. Norske pengesedler er preget med det vi kaller et vannmerke, det vil si at det er preget et motiv inn i papiret. Vannmerking har ingen praktisk betydning i bruk, hensikten er kun å merke en gjenstand med en bestemt melding, det kan for eksempel være for å vise at en pengeseddel er ekte (selv om det også finnes falske pengesedler med vannmerker).

Dette er en datafil. Den består i aller enkleste form av en rekke 0 og 1. På samme måte som med pengesedler er det også mulig å vannmerke en datafil ved å sette kombinasjonen av 0 og 1 sammen på en måte som gjør at den lar seg identifisere og verifisere som ekte. Eksempelvis er musikkfiler kjøpt i iTunes Music Store vannmerket med et nummer som gjør at Apple kan identifisere hvem som opprinnelig har kjøpt filen, dersom den skulle komme på avveie.

Fellesnevneren med pengeseddelen og datafilen er at vannmerkingen ikke legger noen praktisk begrensning på hvordan du skal bruke dem. Du kan behandle dem nøyaktig slik du vil, innenfor lovverket, selvsagt.

Hva er DRM?

DRM står for Digital Rights Management og er et system for å sikre at digitalt innhold blir brukt på en måte slik leverandøren ønsker. Man kan på en måte si at DRM er en slags utvidet vannmerking. For eksempel kan et DRM-system fortelle en datafil at den ikke skal kunne kopieres til en annen datamaskin eller la seg brenne til en CD. Hensikten er altså at du ikke skal kunne kopiere datafilen på en måte leverandøren ikke ønsker. Det høres fint ut i teorien, men all praksis viser at det bare resulterer i frustrasjon hos kundene som bruker et slikt system.

Som kunde vil jeg selv bestemme hva jeg vil gjøre med datafilen min. Hvis jeg for eksempel vil brenne en sang til en CD for å høre på den i bilen, vil jeg ikke at leverandøren skal nekte meg dette.

Hva er forskjellen og hva betyr det for meg?

En datafil med vannmerking og en datafil med DRM er altså begge er merket med informasjon, det kan for eksempel være et ID-nummer som av leverandøren kan benyttes til å identifisere hvilken kunde som har kjøpt filen. Forskjellen på vannmerking og DRM er altså at DRM går lenger enn vannmerkingen, og legger direkte begrensninger for hvordan datafilen kan benyttes. Det gjør ikke vannmerkingen.

Det er bred enighet om at DRM er et uønsket element. Selv leverandørene av digitalt innhold har forstått at DRM er uønsket hos kundene. Eksempelvis fjernet nylig Apple all DRM fra samtlige sanger i iTunes Music Store. Her i Norge selger Platekompaniet DRM-frie sanger i sin nettbutikk.

Vannmerking, derimot, pågår det større diskusjoner om. Enkelte ønsker også datafiler uten vannmerking, mens andre synes vannmerking er greit ettersom det ikke legger praktiske begrensninger på bruken. Jeg tilhører den siste kategorien, og jeg begrunner her hvorfor.

Hvorfor er vannmerking OK?

Når jeg kjøper en datafil med et vannmerke, er det på en måte min aksept overfor leverandøren for at jeg ønsker å overholde leverandørens ønske om at jeg ikke skal distribuere datafilen videre til andre, for eksempel ved å legge den ut på The Pirate Bay. Hvis man kan identifisere hvem som har kjøpt en datafil er altså risikoen langt mindre for at jeg kommer til å kopiere den ulovlig til andre. Jeg har ingen problemer med dette, ettersom jeg ikke har uredelige hensikter med mitt kjøp.

Den eneste betenkeligheten med vannmerking er dersom datafilen skulle komme på avveie ved et uhell. Det kan for eksempel være innbrudd på datamaskinen, eller liknende.

Konklusjonen er klar: DRM er uønsket av kundene, mens vannmerking er mer akseptert, selv om det også er omdiskutert. Jeg kjøper gjerne musikk, film, bilder og bøker i digital form med vannmerking, mens DRM-beskyttet innhold kjøper jeg ikke.

Generelt