Martin Koksrud Bekkelund

Normalt sett er Arbeiderpartiet et parti jeg ikke har store problemer med. Gjennom debatten om Datalagringsdirektivet (DLD) viser imidlertid Arbeiderpartiet sider ved seg selv som skuffer stort. Jeg er i ferd med å miste respekten for Norges største politiske parti. Og jeg er ikke alene. Det bør de ta kraftig til etterretning.

Ikke bare er Arbeiderpartiet tilhengere av DLD, noe som er ille nok i seg selv, men de har åpenbart en noe spesiell partikultur som nærmest gjør det umulig for det enkelte medlem å fronte noe annet enn partiets sak. Om ikke jeg er enig med Siv Jensen i hennes nylige uttalelser om at Arbeiderpartiet viser Sovjet-tendenser, så viser DLD-saken at Arbeiderpartiet har en intern kustus som tilsynelatende ikke levner rom til egen fri vilje og tenking.

Når man i så prinsipielt viktige saker som DLD blir «tvunget» til å forsvare systemet fremfor å gjøre egne refleksjoner rundt saken, bør ethvert Arbeiderparti-medlem gå i seg selv og fundere over hvorvidt man ønsker å tilhøre et parti hvor systemet settes høyere enn saken.

Jeg har stor forståelse for at man som parti bør fremstå samlet. I DLD-saken, derimot, er problemene nå blitt så synlige at de begynner å bli direkte pinlige for Arbeiderpartiet. De har åpenbart lært opp sine medlemmer i de mest elementære argumentene, men når argumentene trekkes frem i lyset, diskuteres og pukkes fra hverandre, sprekker partitrollet. Det har vi de siste ukene sett mange pinlige eksempler på.

Når man som politiker innerst inne forstår at man fører en debatt med sviktende argumentasjon, og videre forstår at en argumenterer for å forsvare systemet, er det på tide å gå i seg selv og fundere på hva som faktisk er viktigst. Systemet eller saken? For aller mest pinlig vil det jo være å gi Siv Jensen rett i at man er en systemkamerat.

Frustrasjoner Politikk