Martin Koksrud Bekkelund

Forrige uke ble Oslo Freedom Forum arrangert i Oslo og jeg var så heldig å få VIP-billett og plass midt blant alle innlederne og talerne. For hva gjorde vel jeg mellom Marcel Granier fra Venezuela og Anwar Ibrahim fra Malaysia? Snakkesalige og hyggelige var de begge to. Det var bare synd at de dårlige menneskene i Manifest benytter en så flott arena som Oslo Freedom Forum for å plante en innenrikspolitisk drittpakke på sviktende kompetansegrunnlag, og enda mer synd at Sosialistisk Ungdom lot seg bruke som mikrofonstativ. Uansett, den debatten lar vi ligge i denne omgang.

Gjennom noen timer på Christiania Teater fikk vi presentert unike og svært forskjellige historier fra menneskerettighetsforkjempere verden rundt. Alle sterke på hver sin måte. Noen vekker sorg, andre vekker sinne. Spesielt bildene om overgrep mot barn vekker avsky. Er det noe som kan få det til å svartne for meg, så må det være barn brukt på denne måten.

Det var en merkelig følelse jeg satt igjen med da det var ferdig. På den ene siden er man trist, sint og forbanna. På den andre siden føler man optimismen blant talerne, en optimisme om at man aldri gir opp.

Hva kan man så gjøre for å gi sitt bidrag for bedre menneskerettigheter verden over? Jeg gikk hjem og meldte meg inn i Amnesty International Norge. Det er et sted å starte. Kanskje du vil gjøre det samme?

Politikk