Før stortingsvalget i fjor, kunne man på forsiden av Teknisk Ukeblad (TU) lese «Partier uten IT-politikk», og til Espen Zachariassen i TU uttalte Per-Morten Hoff i IKT-Norge at
Stortingskandidatene mangler et helhetlig syn på hvilken rolle informasjonsteknologi spiller i samfunnsutviklingen. Her må det voksenopplæring til.
I dag, mer enn et år senere, gikk ansvarlig statsråd for IT, Rigmor Aasrud på talerstolen på IT-tinget for å snakke om «Betydningen av IKT for Norge». 50 minutter senere var det få av de fremmøtte som ble noe klokere på hva regjeringen vil med IT-politikken sin, noe Computerworld også påpekte i sin dekning av talen.
Kanskje er det IT-bransjen selv som er skyld i at våre folkevalgte ikke forstår hva de skal mene om en bransje som for mange er abstrakt. Uansett trenger Norge en helhetlig strategi til for IT i offentlig sektor — det har vi ikke i dag.
Her reflekterer jeg litt over hvilke IT-utfordringer Norge vil møte i årene som kommer. Listen er verken prioritert, uttømmende eller feilfri, kun umiddelbare tanker om oppgaver som må dekkes.
IT er et område hvor det er svært mange oppgaver å ta tak i, enten det er i utbygging av infrastruktur, valg av standarder, utvikling av programvare eller digitale tjenester. Det viktigste politikerne må fokusere på i neste stortingsperiode er å gjennomføre et sett utvalgte oppgaver på en skikkelig måte, fremfor å skrape litt i overflaten på alle områdene.
For mange politikere er IT likestilt med bredbånd. Bare man har 100 prosent bredbåndsdekning, er det viktigste oppfylt, får man inntrykk av.
I dagens samfunn er tilgang til internett nærmest sidestilt med fri adgang til samfunnet ellers. Uten tilgang til internett blir man lett akterutseilt i dagens samfunn. Tilgang til internett er langt viktigere enn båndbredden. Man klarer seg lenge med 1 mbit/s, for eksempel via mobiltelefonen. Jeg ser det heller ikke som en offentlig oppgave å forsyne folket med båndbredde.
Fildeling var i 2009 vært et superhett tema, og trekkes ofte frem som kulturens endelikt. Mest sannsynlig fordi mange faktisk ikke forstår at teknologien i seg selv er fantastisk, men at den misbrukes til ulovlig distribusjon av åndsverk. Det hevdes gjerne at fildeling er ulovlig, hvilket det selvfølgelig ikke er.
Fildeling er et tema politikerne kan la være udiskutert. I denne saken er det ingen sammenheng mellom teknologi og politikk, kun politikk og ukultur, hvor teknologien brukes som middel. Jeg mener fildeling ikke er et tema for politikerne, men må løses av de involverte parter i konflikten, da fortrinnsvis uten uakseptable endringer i det eksisterende lovverket.
Jeg er ingen ekspert på jus, men i ly av fildelingsproblematikken kan det være hensiktsmessig å vurdere hvordan åndsverkloven må være for å fungere optimalt i forhold til dagens og fremtidens teknologier og distribusjon av digitalt innhold.
Enkelte partier foreslår en avgift lagt oppå prisen du betaler for bredbåndsabonnementet, for eksempel 50,- kroner måneden. Avgiften skal benyttes til å kompensere opphavsmenn og -kvinner, og vil gi innehaveren av bredbåndsabonnementet fri tilgang til å laste ned absolutt alt av åndsverk.
Jeg er motstander av en slik avgift, da den vil ramme de som ikke benytter seg av tilbudet, og dem er det svært mange av. Det er langt mer rettferdig at de som benytter seg av tilbudet også betaler for det de faktisk bruker. I tillegg vil det være flere bransjer som er potensielle mottakere av en slik avgift, for eksempel programvarebransjen som opplever piratkopiering av programvare.
Til sammenlikning kreves ingen avgift for å ferdes fritt i samfunnet, for eksempel til fots. Det er ingen som avkrever deg penger for å gå rundt i byen, til tross for at du potensielt sett kan bryte deg inn i en plateforretning og stjele musikk eller en bokhandler og stjele bøker. I denne saken skal ikke kultur og IT forenes.
Vi hører tidvis om manglende tiltro til offentlig sektor, at innbyggere føler avmakt, at byråkratiet vokser og at tilliten til «systemet» svekkes. IT er et godt virkemiddel for å redusere denne skepsisen. Ved å utvikle offentlige IT-tjenester som forenkler dialog og prosesser med innbyggerne vil man senke innbyggernes terskel for kontakt med det offentlige og innsyn i offentlig arbeid. Et eksempel til etterfølge er USAs OpenCongress, hvor man har fri og åpen tilgang til saker i kongressen, hvor man kan se saker under behandling og hvem som har stemt hva i den enkelte sak.
Samtidig må offentlige IT-tjenester bygges på en måte som gjør at de lar seg integrere med eksterne tjenester. Et banalt eksempel er YR.no, hvor hvem som helst kan hente ut offentlige værdata. Dette krever bruk av reelt åpne standarder og åpne API-er. Åpne, integrerte systemer hindrer redundans og reduserer behandlingstiden.
Jeg kommer tilbake med en egen kronikk om frigjøring av offentlige data.
Fri programvare er det eneste som sikrer offentlig sektor reelt eierskap til egne IT-løsninger. Eierskapet gir offentlig sektor økt handlingsrom og mer fleksibilitet, for eksempel ved at man gjør seg leverandøruavhengig. Ved nyutvikling av programvare for offentlig sektor må det være et absolutt krav at programvaren blir lisensiert under en fri lisens. Dette for at offentlig sektor skal kunne dele programvare som er utviklet med skattebetalernes penger.
Når det gjelder anskaffelse av programvare, er det mange som hevder at offentlig sektor må føre en preferansepolitikk for fri programvare. Det er vi i Friprogsenteret motstandere av. Å preferere en type programvare fremfor en annen er konkurransevridende, og man risikerer å ekskludere gode løsninger fra å delta i konkurransen. Det er ikke akseptabelt.
Det må etableres en delingskultur for offentlig sektor, hvor det blir en selvfølge at programvare og digitalt innhold skal kunne deles i offentlig sektor. Her i Norge har vi flere vellykkede eksempler på delingskultur, for eksempel programvaren FriKomPort. Digitalt innhold som produseres av det offentlige, eller med offentlige midler, for eksempel bilder, tekst, video og andre data må lisensieres på en måte som gir alle fri tilgang til bruk, endring og deling — også kommersielle aktører. Dette må gjøres med en Creative Commons-lisens, for eksempel PD, CC, CC-BY eller CC-BY-SA.
Det offentlige skal, uten unntak, publisere informasjon i reelt åpne standarder, både i intern dialog, i interne systemer og i dialog med innbyggerne. Bruk av åpne standarder sikrer leverandøruavhengighet og sikrer tilgang til informasjonen i all fremtid, i motsetning til hva er tilfellet med lukkede standarder.
Under tittelen Trenger Norge en samordnet digital strategi? skrev jeg om hvordan infrastrukturen til IT i offentlig sektor bør se ut. Essensen er at cloud computing er smart, men at offentlig sektor selv bør eie både infrastruktur og maskinvare, både av hensyn til sikkerhet og eierskap.
Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati og en liberal rettsstat som Norge. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.
Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, SMS, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.
Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15. mars 2006, men fremdeles har Storinget ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøres til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
Norge må benytte sin reservasjonsrett til å si nei til datalagringsdirektivet.
Anti-Counterfeiting Trade Agreement (ACTA) er et forslag til en handelsavtale som en direkte respons til nedgangen i salg av åndsverk som følger av piratkopiering. Jeg har ikke den fulle oversikten over avtalens innhold og betydning, men det er viktig at Norge følger utviklingen av avtalen og tar stilling til den straks det blir aktuelt. Den bør også sees i sammenheng med den eksisterende Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights (TRIPS).
Personvernet har en sterk rolle i Norge. Det må den fortsette å ha i fremtiden, også når vi beveger oss over i den digitale verden. Som beskrevet i artikkelen om Blod på mammuttann er overvåking og sensur ikke akseptabelt i vårt samfunn. At vi går digitalt gjør ikke overvåking og sensur mer legalt, tvert i mot.
Med IT er det enklere å overvåke mennesker enn noen sinne. Datatilsynet må få en sterkere rolle til å utøve sitt mandat, og sikre at det kun er politiet som har tilgang til personsensitive data, og ikke private aktører slik vi har sett i Max Manus-saken.
eID er et så omfattende tema at jeg ikke ønsker å gå i detalj her. Imidlertid er det et viktig arbeid, hvor det må fokuseres på personvern, sikkerhet, enkelhet, brukervennlighet, kostnader og leverandøruavhengighet.
For tiden ser jeg ingen teknologi som gjør det mulig å gjennomføre et e-valg, det vil si som enten gjør det mulig for velgerne å stemme hjemmefra eller elektroniske stemmeautomater i stemmelokalet.
Jeg har tidligere skrevet om e-valg, og hvorfor jeg mener e-valg er en dårlig idé.
Jeg har tidligere uttalt meg om hva jeg synes om skattelistene på nett. Jeg klarer fortsatt ikke å se hva de gjør ute i det offentlige, hvor de kun fungerer som forlystelse for den kulørte pressen.
Som nevnt innledningsvis er denne listen verken prioritert, uttømmende eller feilfri. Jeg setter derfor stor pris på dine tanker om IT-politikken for neste stortingsperiode.
Legg igjen en kommentar, så tar vi diskusjonen videre!
Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.
Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Dette er Martin Koksrud Bekkelund sitt private nettsted, hvor han skriver om forbrukerteknologi, teknologiledelse og hvordan teknologi, samfunn og politikk påvirker hverandre. Martin er innehaver av konsulentselskapet Nivlheim. Les mer...
© 1995-2024 Martin Koksrud Bekkelund
Opphavsrett • RSS og abonnement • Kontakt • Personvern og informasjonskapsler
Gi et bidrag