Martin Koksrud Bekkelund

De siste dagene har innboksen blitt oversvømt med e-post fra frustrerte, skuffede mennesker som lurer på hvorfor Arbeiderpartiet og Høyre vil innføre Datalagringsdirektivet (DLD).

Fellesnevneren for alle henvendelsene er omtrent «Hvorfor lytter de ikke til fagfolk? Hvorfor kjører de bare på slik?». Jeg er verken medlem av Arbeiderpartiet eller Høyre, derfor blir følgende kun halvkvalifiserte spekulasjoner.

Det er ikke til å legge skjul på, intensjonen med DLD høres god ut — å forhindre terrorvirksomhet og annen alvorlig kriminalitet. Hvem vil vel ikke det? Derfor er det lett for en stortingsrepresentant uten tilstrekkelig fagkunnskap å tro at DLD er et godt tiltak for å forhindre akkurat dette. Ser man derimot nærmere etter ser man at direktivet er noe vi bør sky som pesten.

Sånn sett skulle man tro at enhver stortingsrepresentant uten fagkunnskap ville tro at DLD er et godt tiltak. Men her ligger tilsynelatende den grunnleggende forskjellen på stortingsrepresentantene. Stortingsrepresentanter fra de andre stortingspartiene spør fagmiljøene først, lytter og uttaler seg understøttet av faglige vurderinger. Arbeiderpartiet, derimot, synes DLD høres forlokkende ut og plumper uti den politiske hengemyra DLD nå har utviklet seg til å bli.

Gjennom det siste året har vi sett hvordan Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter blotter sin faglige inkompetanse gang på gang, for hver gang å bli korrigert av fagfolk. Ta for eksempel Helga Pedersen som er nestleder i Arbeiderpartiet, som sammenliknet DLD med fotobokser. At DLD overvåker oss kontinuerlig, enten vi har gjort noe galt eller ei, mens fotobokser kun overvåker oss idet vi gjør noe ulovlig hadde ikke Pedersen reflektert over, noe hun også fikk kraftig refs for.

Nå løper også Arbeiderpartiet rundt og hevder at DLD styrker personvernet. Straks etter var Datatilsynet ute og korrigerte dem. Når Jonas Gahr Støre igjen hevder at DLD styrker personvernet, og igjen blir bedt om en kommentar til Datatilsynets uttalelse, blir det stille. Jonas svarer ikke. Og vi vet alle hvorfor.

Slik har altså Arbeiderpartiet gang på gang blitt korrigert av fagfolk når de uttaler seg uten faglig dekning. Det sørgelige for samfunnet er at det har gått politisk prestisje i saken. Å innrømme at de har tatt feil er et svakhetstegn Arbeiderpartiet heller tar med seg i sin politiske grav, fremfor å snu i saken.

Spørsmålet er om det kun er politisk stahet som gjør at Arbeiderpartiet kjører så hardt på DLD?

Forhandlingskortet

Arbeiderpartiet er alene i Regjeringen om å ville innføre DLD. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har tatt dissens i saken. I denne saken har ikke Arbeiderpartiet stortingsflertall for å trumfe igjennom DLD, slik de normalt sett kan gjøre med saker i Regjeringen. Dermed må Arbeiderpartiet søke støtte hos et eller flere opposisjonspartier for å sikre stortingsflertall.

Min antakelse er at Høyre har vært veldig bevisst på akkurat dette i denne saken. Høyre vil støtte innføring av DLD, mot at de får en sak i retur. DLD fremstår nærmest utelukkende som et forhandlingskort for Høyre i denne saken, langt mer enn at Høyres tilhørighet til DLD er basert på faglige argumenter. Høyre stemmer for DLD mot at Arbeiderpartiet senere stemmer for en sak Høyre vil ha. Hvilken sak Høyre sikrer seg kan man bare spekulere i.

Hvis denne teorien er riktig er det en syreprøve for Høyres stortingsrepresentanter. Setter de faglig integritet, ideologi og prinsipper først, eller lar de seg lokke inn i Arbeiderpartiets maktspiral, blendet av muligheten til å få gjennomslag for en av sine egne saker?

Ideologi og prinsipper

Det vil være en skam for sosialdemokratiet å hevde at Arbeiderpartiet har sosialdemokratiske tradisjoner å ivareta. For Arbeiderpartiet handler det om makt, ikke om politiske tradisjoner og langt mindre om politisk ideologi. Kan de få makt ved å samarbeide med Høyre så gjør de det. Kan de få makt ved å samarbeide med deres politiske erkefiende Fremskrittspartiet så gjør de det.

For Arbeiderpartiet handler det om makt, ikke om prinsipper og konsekvens. Det er derfor Arbeiderpartiet er mindre forutsigbare enn været og skumlere enn en skrekkfilm.

Frustrasjoner Politikk