Martin Koksrud Bekkelund

Dette er en videokassett. Den hadde sin storhetstid på 80- og 90-tallet, for så å avgå en stille død en gang etter 2000. Men hva gjør vi med innholdet?

Akkurat som med videokassetten, avgikk min videospiller en stille død en gang for lenge siden, og har ikke vært savnet. Før nå. Nylig kom jeg over en eske med gamle videokassetter som var ryddet vekk. Videokassetter jeg brukte mine surt oppsparte penger på å kjøpe.

Nå sitter jeg i stua og stirrer på en voksen mengde videokassetter som jeg ikke får spilt av. Problemet avstedkommer umiddelbart to alternative løsninger:

1. Kjøpe en ny videospiller
2. Laste ned de samme filmene fra nettet

Det første er ikke spesielt aktuelt. Teknologien er utdødd og jeg vet ikke en gang om det er mulig å få kjøpt videospillere lenger. Nå går det i DVD og Blu-ray.

Dermed lar jeg meg friste av alternativ 2. Spørsmålet er, gjør jeg meg til lovbryter ved å laste ned filmene fra nettet? Filmindustrien vil sannsynligvis si ja. Jeg, derimot, har reflektert litt rundt akkurat dette.

Da jeg kjøpte videokassetten du ser på bildet var det fordi jeg ønsket filmen som ligger på kassetten. Det var derfor jeg kjøpte akkurat den kassetten og ikke en tom en. Det var også derfor den kostet litt mer enn en tom videokassett.

Ergo har jeg altså betalt for innholdet og ikke det fysiske mediet, det vil si videokassetten.

Ergo eier jeg også en rettighet til å holde et eksemplar av innholdet, altså filmen.

Ergo kan jeg laste ned filmen fra nettet.

Tankerekken er i hvert fall besnærende. Om det faktisk er gjennomførbart rent juridisk er heller tvilsomt. For alt jeg vet kan det være det står en bitteliten tekst på videokassetten om at jeg kun har eierskap til innholdet på det mediet jeg har kjøpt det på.

Frustrasjoner