Martin Koksrud Bekkelund

Da jeg var liten var jeg som smågutter flest flink til å rote på rommet. Når det ble for rotete ble pent bedt om å rydde opp etter meg. Denne lærdommen glemmer mange å ta med seg inn i arbeidslivet.

Jeg har tidligere hatt en føljetong om skakkjøring av offentlige prosjekter, enten prosjektene havarerer som Flexus, feiler som Altinn eller går over budsjett som idrettsarrangement. Standardprosedyren for et feilet prosjekt i offentlig sektor er som oftest at de ansvarlige «tar hatten og går» eller «legger seg flate». Annerledes sagt kan man si at de stikker halen mellom beina og løper fra ansvaret, eventuelt blir omplassert i systemet.

Ideelt sett burde de ansvarlige blitt holdt igjen etter nakkebusta, og satt til å rydde i kaoset de har stelt i stand. Samtidig har man lite lyst til å la de samme menneskene rydde opp i et kaos som i utgangspunktet er et resultat av deres egen inkompetanse.

Selvsagt skal en offentlig arbeidsplass være trygg, men problemet med norsk offentlig sektor er at arbeidsplassene stedvis er for trygge. Er man udugelig blir man lett overført til å være udugelig et annet sted, uten ytterligere konsekvenser, i stedet for å få foten, slik man gjør i næringslivet.

Mennesker har godt av å bli stilt krav til og få bryne seg på utfordringer. Ingen utfordringer og krav, ingen engasjement i jobben som utføres. Derfor kan også offentlig sektor ansette mennesker på åremål, eller på annet vis tydeliggjøre både langt større prestisje, men også større fallhøyde i jobber og prosjekter som gjennomføres av det offentlige. Det er bra for de offentlig ansatte, det er bra for skattebetalernes penger og det er ikke minst bra for brukerne av offentlige tjenester.

Frustrasjoner Politikk