En blogg om teknologi og ledelse

I etterkant av sommerens terroraksjoner får politiet gjennomgå i norske medier. Kunne de kommet raskere frem? Kunne de anholdt gjerningsmannen tidligere? I uker i strekk har norske medier strukket politiet og limt dem fast til veggen med kritikk og mindre subtile antydninger om at svaret på begge de tidligere spørsmålene er «ja».

I kjølvannet av denne mediekritikken finner vi mediekritikerne. De som mener at media driver heksejakt, i dette tilfellet, på politiet. Det er opprettet Facebook-grupper, og media kritiseres for gå alt for langt i sine anklager om hva som burde vært gjort bedre.

Politiet er vårt fremste organ for å slå ned på kriminalitet og terror straks det blir begått. Det er deres viktigste oppgave å opprettholde trygghet og sikkerhet. Det er derfor de eksisterer.

En spesialisert og profesjonell enhet som politiet skal drilles og trenes i slike hendelser. Ikke for «å gjøre sitt beste», men for å gjøre det på best mulig måte. Forskjellen er vesentlig. Når media uke etter uke nå refser politiet, er det fordi media mener at hendelsen ikke ble håndtert nettopp på best mulig måte. De gjorde sitt beste, men å gjøre sitt beste er ikke likestilt med det beste. Konsekvensene var unevnelige.

Når du spiser på en fin restaurant forventer du ikke at kokken skal «gjøre sitt beste». Du forventer at hun gir deg det beste. Det er derfor du spiser på hennes restaurant. Hvis ikke spiser du et annet sted. Den samme muligheten har vi ikke med politiet, det er derfor vi utrettelig skal etterstrebe at de alltid, uten unntak, leverer det beste.

Det er altså ikke slik at jeg synes medienes omtale av politiet er unntatt kritikk. Men noen må påta seg den skitne jobben med å grave i saker ingen liker. Og jeg er glad for at mediene gjør det. Det er langt bedre enn at vi resignerer og tar politiets kvalitet for gitt.

Frustrasjoner Politikk