Martin Koksrud Bekkelund

Jeg sliter med å forstå meg på deler av norsk politikk. Lenge har jeg undret meg over hvorfor mange tilsynelatende tror at bruk av mer penger automatisk gir gode resultater. Spesielt er det landbruks- og kulturpolitikken som lider av slikt tankegods.

Klassisk Darwinisme, eller evolusjonsteori, er enkel å forstå. De sterkeste overlever, de svakere underordner seg eller faller vekk. Slik er det også med ideer. Gode ideer dyrkes frem, får fotfeste og overlever. Dårlige ideer dør ut.

Når det gjelder ideer er det du og jeg som bør avgjøre hva som er gode og dårlige ideer. Jeg liker dårlig at andre tar slike avgjørelser for meg, og jeg er ikke spesielt overrasket om det samme gjelder for deg.

Problemet i politikken er at nettopp politikerne tar disse avgjørelsene for deg. Hvorfor skal kulturministeren doble støtten til norske spillutviklingsselskaper hvis ingen vil ha spillene deres? Hvorfor skal kulturministeren støtte artister som ingen kjøper musikken til? Hvorfor skal landbruksministeren subsidiere middelmådige landbruksprodukter?

Problemet ved å føre en subsidieringspolitikk er at vi fjerner Darwin fra evolusjonsregnestykket. Med subsidiering kan dårlige ideer overleve til tross for at ingen vil ha dem.

Ved å fjerne subsidiering og tilrettelegge for langt mer fleksible vekstordninger for dem med ambisjoner, vil selvfølgelig mange produsenter forsvinne. Og det er nettopp litt av poenget. Hvis ikke markedet selv får bestemme hva som er bra og dårlig, sitter vi igjen med middelmådighet og overforbruk av skattebetalernes penger.

Det skal være mulig å gjøre suksess for dem med ambisjoner, og det skal være mulig for oss å fortelle dem at det de gjør er bra. Eller dårlig.

Frustrasjoner Politikk