Martin Koksrud Bekkelund

Det er greit å si det rett ut: Carl I. Hagen er i ferd med å bli en krise for Fremskrittspartiet.

Etter hans avgang i 2009 har vi sett krefter i Fremskrittspartiet som har arbeidet for en mer konsekvent politikk enn hva Hagen representerte. Handlingsregelen har vært diskutert, det samme har Fremskrittspartiets filosofiske forankring og deres kulturpolitikk, for å nevne noen av de positive sakene Fremskrittspartiet har arbeidet med for å bli et mer stuerent parti.

Men Carl I. Hagen nekter å gi seg. I stedet for å gå av og bli husket som mannen som bygde Fremskrittspartiet, har han re-entret politikken. Det hevdes at enkelte gamle menn blir grinete med årene. Med tanke på at Hagen verken fikk jobben som stortingspresident, ble valgt til ordfører i Oslo eller fikk plass i Nobel-komiteen, kan man bare forestille seg sitronlukten som må omgi mannen.

En bitter Hagen kunne vi levd fint med. Problemet er når bitterheten får direkte konsekvenser for politikken. For eksempel var var Fremskrittspartiet i mai innstilt på å gi Munchs verker et nytt hjem. De var innstilt på å gå for alternativet som både var billigst og raskest å gjennomføre. Men det var inntil Carl I. Hagen kom på banen. I kjent stil feide han all intern motstand til side, og snudde Fremskrittspartiet til å stemme for at Munchs verker skal fortsette å råtne på rot i en kjeller på Tøyen. Mannen er like fintfølende for kultur som et neshorn på Hadeland Glassverk.

Problemet er at mannen er en krise for Fremskrittspartiet. Der krefter i Fremskrittspartiet som nevnt forsøker å føre konsekvent og mer fornuftig politikk, er Carl I. Hagen kaos på to bein. Sjelden er han velinformert om saker han uttaler seg om, og ofte tar han avgjørelser slik det selv passer ham best. Og dagen etter ombestemmer han seg.

Mitt råd til Fremskrittspartiet er å gi Carl I. Hagen en blomsterbukett, gullklokke og klapp på ryggen for innsatsen snarest mulig. Alternativet er å drøye det ut enda lenger i tid, med enda mer skandaløs og uforutsigbar politikk, før han får en fot i ræva og det hele blir skikkelig stygt. Velgerne deres fortjener bedre.

Frustrasjoner Politikk