Martin Koksrud Bekkelund

Mens videoen av Joseph Kony går som en farsott verden over, har jeg brukt de siste dagene på å reise rundt i området hvor Kony herjet som verst.

For tiden befinner jeg meg i Uganda på jobb, med kollega Christer, som et ledd i et bistandsprosjekt i regi av UNICEF. En del av jobben innbefatter reising i områder herjet av krig og sykdom. Jeg har blant annet besøkt både Kitgum og Gulu, to byer hvor Kony herjet som verst og som også led under Idi Amin. Gulu var ikke bare hovedsete for LRA, det er også en av byene som har hatt det verste ebola-utbruddet i historien.

Man kan spørre seg hva som får en trygghetssøkende nordmann til å oppsøke slike steder. Faktum er derimot at Nord-Uganda har blitt et trygt sted å ferdes. Kony har forsvunnet, det samme har Ebola og området er i dag i sterk vekst.

Uganda er et spesielt land, hvor kontrastene er ekstreme. På det beste finner man luksushoteller og en levestil som minner om vår egen. På det verste finner man mennesker som lever i ekstrem fattigdom, uopplyste om blant annet helse, egne rettigheter og andre grunnleggende kunnskaper.

Jeg kunne skrevet mye om Uganda, men viser heller noen utvalgte bilder. Du kan trykke på bildene for store utgaver og bruke piltastene til høyre og venstre for å navigere.

Kunnskap gir økt levestandard og teknologi er et effektivt verktøy for å spre kunnskap. Dette er bakgrunnen for oppholdet i Uganda.

Gjennom to uker med intens jobbing er neshornsafari hos Ziwa Rhino Sanctuary den eneste fritidsaktiviteten jeg har hatt tid til. Denne kompisen har en vekt på omlag ett tonn, en toppfart på 55 km/t og et svært varierende humør. Da er det best å holde seg nær et stort tre man kan klatre opp i.

Uganda er malarialand. I tillegg til sprøyter og piller er myggnett obligatorisk. Her fra Ziwa Rhino Sanctuary på et rom uten klimaanlegg og en temperatur oppunder 30°C.

Kampala er hovedstaden i Uganda. Her fotografert fra hotellrommet på Sheraton.

Nord i Uganda herjet Kony som verst. Det bærer samfunnet fortsatt preg av.

De færreste av oss kan forestille oss hvordan det er å leve med usikkerheten og utryggheten krig medfører. I dag er Gulu en trygg by i vekst, med en imøtekommende og utrolig glad befolkning.

En typisk landsby rett nord for Gulu.

Denne glade gjengen møtte oss i en landsby nord for Gulu. Slike blir en i godt humør av.

Dette er en av hovedveiforbindelsene mellom Uganda og Sudan. Her finner vi trailere på 30 tonn, biler, fotgjengere og motorsykler i en salig miks. Hullene er ekstreme, det samme er vaskebrettene, og veltede trailere er et daglig syn. Og når regnsesongen er her kan man bare forestille seg hvordan det blir.

Veltet trailer. Slike så vi daglig. Med tanke på bildet over er det utrolig at de begir seg ut på disse veiene i det hele tatt.

En stor andel av befolkningen i Uganda har HIV. Jeg besøkte blant annet et ungdomssenter som blant annet bedriver informasjonsarbeid, HIV-testing og omskjæring (fordi man her mener at omskjæring reduserer risikoen for å bli smittet).

Ekvator krysser Uganda. Derfor blir skyggene minimale. Faktisk har jeg klart meg uten solkrem, fordi sola kommer rett ned.

Adungu, tradisjonelt instrument med fet lyd. Ønsker meg en.

Vannhull i en landsby nord for Gulu. Det står dårlig til med likestillingen i det ugandiske samfunnet.

Tilgang til strøm finner man hovedsaklig i de store byene. Og selv her er strømforsyningen ustabil, med store spenningsvariasjoner. Gjennom en natt er strømmen typisk vekk 3-4 ganger, noe man merker godt når klimaanlegget skrur seg av. Vi kjøpte et spenningsvern for å sikre oss mot voltage spikes.

På farten