Martin Koksrud Bekkelund

Det er full panikk i avishusene. I jakten på de tapte inntektene kappes avishusene om det ene dårlige forslaget etter det andre. Har de glemt hvor de kom fra?

Hvis du frem til midt på 90-tallet var interessert i å lese en avis, var den eneste måten å få tak i en på å kjøpe et eksemplar.

Men så, midt på 90-tallet, skjedde det noe rart. I stedet for å ta betalt for avisene sine, fant avishusene plutselig ut at de skulle gi dem vekk. Gratis. Den eneste forskjellen var at de ga dem vekk på internett.

En slik forretningsmodell skalerer dårlig.

Gjennom de siste 20 årene har avishusene fortsatt å gi vekk avisene gratis på nett. Nå er realitetene i ferd med å innhente dem. Folk betaler gjerne for aviser, men folk vil også gjerne ha dem digitalt. Men avishusene har brukt 20 år på å oppdra kundene til at aviser på nett er gratis. Dermed blir trenden vanskelig å snu. Det er deres egen feil. Prisen må de selv betale.

Nå er panikken i ferd med å innta avishusene. Det lobbes hardt for fortsatt pressestøtte, man vurderer content marketing (betalt journalistikk), noen mener at annonser skal berge inntektene og andre igjen lar bloggere utvanne produktet.

I panikken virker det som om avishusene har glemt hvor de kommer fra og hvorfor folk tidligere kjøpte aviser. Innhold med høy kvalitet, uten forsøpling av mediet, er hva kundene vil ha. Her finnes det betalingsvilje. At dette fungerer ser man flere eksempler med avishusene som går mot strømmen, for eksempel Dagens Næringsliv og Hallingdølen. Sistnevnte er så vidt jeg vet familieeid, mottar ikke pressestøtte (utover momsfritaket) og går med overskudd.

Journalistikk er et eget fag. Dyktige journalister selger aviser. Det er en erkjennelse flere enn Dagens Næringsliv og Hallingdølen må komme til.

Generelt