Man skulle kanskje tro at en teknologientusiast for lengst har kjørt elbil. Men selv om jeg ved flere anledninger har vært passasjer, har jeg aldri kjørt en. Før nå. Da er Tesla Model X et fint sted å starte.
Nylig fikk jeg anledning til å låne en Tesla Model X. Ikke bare for en tur rundt bilforretningen, men for en helg på langtur til hytta i Hallingdal.
Elbilene har alltid fascinert meg. Strøm er billig og lett tilgjengelig energi, selv om den tar litt tid å «tanke». Men vårt kjøremønster består for det meste av langturer til og fra hytta. Derfor har rekkevidden ikke gjort det aktuelt, inntil Tesla med Model S og senere Model X flyttet grensene for hvor langt man kan kjøre på fulladet batteri. Nå er det faktisk fullt gjennomførtbart å kjøre på langtur med elbil.
Vår utfordring er enkel: den dagen det er mulig å kjøre minst én vei med god margin, uten å måtte lade, da er det aktuelt å bytte diesel med elektrisitet. Dette var bakgrunnen for lånet denne helgen, å se hvordan det er å pendle tur og retur hytta med lading.
Det er ikke vanskelig å se hvem Tesla Model X appellerer til: teknologifikserte, middelaldrende menn med for mye penger. Hvis du ikke er glad i elektronikk og ting å trykke på, er Model X ikke bilen for deg.
Hvis du derimot er glad i elektronikk, slik som meg, er det vanskelig å ikke like Model X. Den har alle tenkelige (og utenkelige) funksjoner, og med appen kan du med modellen vi lånte til og med parkere bilen fra telefonen.
Selve bilen er diger. Den veier ca. 2,5 tonn. Vår bil ble levert med sorte 22″ felger og hengerfeste. Bilen kan heves og senkes, noe som både får den til å se ålreit ut og oppføre seg fint på asfalt, eller å fungere som en høy SUV på dårlige veier. Ved hjelp av GPS-en husker den til og med hvor du har kjørt med bilen hevet eller senket, noe som kan være praktisk hvis du skulle glemme å heve den før du kjører opp på fjellet.
Her i laveste stilling:
Her i nest høyeste stilling:
Det mest spesielle med selve bilen må være de gigantiske dørene bak, «Falcon Wings» som Tesla kaller dem. Mye har vært sagt og ment om disse, men for småbarnsforeldre med barnesete baki gjør disse dørene det latterlig enkelt. Når døra er vippet opp fungerer den som tak når det regner. Her står man tørt og det er høyt under taket så det er lett å få ungen opp i setet. Dørene har sensorer og åpner seg så mye det er plass til, noe som er kjekt hvis du parkerer i garasje eller liknende. Genialt!
Samtidig gjør disse dørene det vanskelig med ski på taket. Tesla tilbyr ingenting til en nasjon som kjører rundt med skiboks året rundt. Kanskje ikke det trengs, ski får fint plass inni. Men man får tredjepartsprodukter til å sette på hengerfestet.
Her setter kona ned datteren vår i barnesetet, en operasjon som er langt mer elegant med disse dørene enn med de tradisjonelle hvor det fort blir trangt under taket når man skal inn og ut.
Tesla har gjort seg flid med interiøret. De markedsfører seg som et premium-merke, og for det utrente øye har de lykkes. Man får en eksklusiv følelse av å tre inn i kupeen. Det er skinn og semsket skinn, tre og velur. Alt sammen er riktig opplyst med indirekte belysning. Den etterlater et godt inntrykk.
I det hele er det kun småpirk som skiller den fra andre premium-merker som Audi, BMW eller Mercedes. Det mest åpenbare er mangelen på soft-close av dører og kjipe vindusviskere. Jeg tok meg selv i å tenke flere ganger at Tesla Model X er mer premium enn Lexus, men hakket under Audi, BMW og Mercedes. Nyansene er uansett så små at det ikke spiller noen vesentlig rolle. Det avhenger av hva man er opptatt av. På finish er det kun småpirk som mangler, på utstyr og funksjoner har Tesla overtaket.
Når man har fått stablet seg på plass og justert setet, må man sette seg inn i hvordan bilen fungerer. Selv brukte jeg et kvarter på å sette meg inn i den viktigste funksjonaliteten og et kvarter til på å bli kjent med de forskjellige måtene å lade den på. Tesla har heldigvis gjort begge deler rimelig enkelt, i hvert fall for dem som har brukt en smarttelefon.
Bilen i seg selv er som et lite romskip. Alt er elektrisk og kan styres via den store 17″ berøringsskjermen som er plassert på høykant i dashboardet. Herfra styrer man alt fra åpning og lukking av alle dørene, inkludert de digre dørene bak.
Man har også tilgang til innstillinger for nær sagt alle tenkelige deler på bilen. Og når du kjører fungerer den som et digert kart med oversikt over hvor du skal og hvor mye strøm du har igjen når du kommer frem, eller om du må lade underveis. Hva du ser på skjermen til enhver tid velger du naturligvis selv, enten du vil se kart, informasjon om turen, radio, Spotify eller innstillingene til bilen.
Vår bil hadde seks seter. Av disse kunne de to bakerste felles ned i gulvet og vi hadde et gigantisk langt bagasjerom selv bak baksetene. Helt bakerst er det også et stort rom under bagasjeromsgulvet hvor vi plasserte tyngre bagasje som mat og drikke.
For en bil som brukes av en småbarnsfamilie er det noen syretester den må igjennom. Et av dem er plassen til barnesetet og ikke minst plassen til den som sitter foran barnesetet. En ting som slår er hvor lik personplassen er på tvers av fabrikkanter og modeller. Når barnesetet var på plass, var det ikke bedre plass i passasjersetet foran enn det er i vår Audi A4. Det er selvfølgelig begrenset hvor mye plass man trenger, men når man som meg måler 193 centimeter hadde det vært fint med mer plass i passasjersetet.
En annen fiffig detalj er at det er et stort bagasjerom også foran. Naturlig nok, fordi det ikke er noen diger forbrenningsmotor.
Den mest åpenbare forskjellen på en elbil og vår vanlige dieselbil er stillheten i lav hastighet. Det er som å kjøre rundt i en bil med kun tenningen på.
Når det kommer til kjøreegenskapene tenker jeg at Tesla Model X er utypisk amerikansk: den er overraskende god på veien til å være en diger SUV på 2,5 tonn. Til tross for at vår bil er utstyrt med 22″ dekk, er det ikke antydning til sporing. Styringen er også så presis som man forventer.
For ikke å gå mer rundt grøten enn nødvendig, så er det åpenbart at ytelsene er verdt en omtale i seg selv. En SUV på 2,5 tonn med ca. 700 hestekrefter som gjør 0-100 på 3,4 sekunder slår absolutt alt annet på markedet i dette segmentet. Her er ingen forsinket turbo eller mekanikk som skal overføres via akslinger. Trykk på gassen og responsen er umiddelbar. Kan hende ble en og annen Mercedes-eier fornærmet oppover Hallingdal, men når man kjører med barn baki var det annen funksjonalitet vi satte større pris på.
En av de store kappløpene bilbransjen er på vei inn i, er jakten på selvkjørende biler. De fleste har noe på gang. Tesla og Google er kanskje de som har kommet lengst. Tesla har lansert selvkjørende biler som vil være tilgjengelige for salg allerede fra januar.
Resten av de tradisjonelle bilprodusentene ser ut til å bruke en del tid på å bestemme seg for hva de skal gjøre. Hvis ikke de får opp farta vil Tesla få et solid forsprang, med mindre regulatoriske bestemmelser blir et problem for salget.
Tesla Model X har en autopilot. Det vil si at du kan sette bilen til å kjøre selv, men du må kontinuerlig følge med for å kunne gripe inn i situasjoner der bilen tar feil avgjørelser. På vei nedover Hallingdal skrudde vi autopiloten på etter Gol og kom til rundkjøringen i Flå før vi måtte gripe inn. På vei ut av byen fredag ettermiddag viste autopiloten seg fra sin beste side. I køen ut av byen er det bare å aktivere autopiloten og bilen klarer seg selv. Genialt!
Om autopiloten skal det ellers sies at det nok krever en del tilvenning. Normalt, når jeg kjører selv, kjører jeg på ryggmargsrefleksen og kan fint føre samtaler og la tankene vandre. Men når man ikke kjører selv, og må følge med på en maskin som kan ta feil valg, blir det fort litt stressende å sitte kontinuerlig på vakt. Derfor ble jeg mest glad i den adaptive cruise controllen som både tilpasset farten til bilene foran, men også til veien for øvrig, som svinger.
Så til selve tusenkronersspørsmålet: hvordan gikk det egentlig med ladingen? Jeg skal ikke legge skjul på at rekkeviddeangsten slo inn umiddelbart. Helt irrasjonelt selvfølgelig. Akkurat som at en elbil har en begrenset rekkevidde og må lades, har også biler med fossilt drivstoff en begrenset rekkevidde og må fylles. Spørsmålet er, hvor stor er forskjellen?
Per i dag har vi ikke mulighet for å lade elbil på hytta. Vi har ingen stikkontakt ved parkeringen og skjødeledning er noe elbilprodusentene fraråder på grunn av muligheten for varmgang i dårlige skjøteledninger. Hadde vi derimot hatt lader på hytta antar jeg at vi fint kunne kjørt de 200 kilometrene det er én vei, uten å lade. Jeg skriver antar fordi det må fungere året rundt, også når termometeret bikker tjue blå. Jeg vil ikke anta med rimelig sikkerhet. Jeg vil være helt sikker.
Til sammenlikning kjører vi tur-retur hytta — to ganger — med vår Audi A4, på én tank. Der er all usikkerhet eliminert.
På vår tur, derimot, måtte vi altså lade på hurtigladeren på Gol. Da startet vi fra Oslo med 80 % batteri. Lading er en smertefri opplevelse, gitt at man ser vekk fra at den eneste muligheten for mat i nærheten av laderen på Gol er Shell og en JaFs!-sjappe. Mens vi ladet så vi også at Model X fortsatt er en så ny bil blant Tesla-folket at de kommer for å titte og spørre. Det samme opplevde vi også på Sokna, da Audi-eiere og andre gikk i passende store halvsirkler rundt.
Sammenlikner man tanking av fossilt drivstoff med lading, har det fossile per i dag den åpenbare fordelen at det tar mindre enn fem minutter fra tom tank til full. Sammenlikner man kilometer per minutt man lader eller tanker, er tanking overlegent.
Så var det prisen, da. Uansett hvor mye jeg måtte ha lyst på en Tesla Model X, uansett hvor gjennomførbart det måtte være med lading, så har jeg ikke råd. Innstegsmodellen heter 75D og koster for tiden 762 200,- kroner. Modellen vi lånte var en P90D som starter på 1 018 500,- kroner. Det kommer også en P100D som starter på 1 190 500,- kroner. Testmodellen vi lånte kostet 1 241 300,- kroner. Jeg har ikke én og en kvart million å bruke på bil.
Men selv om innkjøpsprisen er høy, er drivstoffkostnaden i hvert fall hyggelig, uansett hvilken bil med fossilt drivstoff man sammenlikner med. Spesielt hvis man sammenlikner med SUV-er i samme segment som Model X.
Noen vil sikkert klage over prisen og hevde at det ikke er verdt pengene. Hvilken bil er egentlig verdt halvannen million? Eller halvparten? Poenget er at det ikke handler om hva du får for pengene, men hva noen er villige til å betale. Luksus subsidierer billigere modeller. Tesla henter ut betalingsvilje fordi de kan, fra de som vil være først med det siste og som vil ha en bil som skiller seg ut.
Tesla har lykkes med det aller meste. Kritikere vil alltid finne ting å sette fingeren på. Det finner de selvfølgelig også i en Model X, som i enhver annen bil. Bil er subjektivt.
I det store og hele er Tesla Model X en bil det er vanskelig å ikke like. Den gir en god (nok) luksusfølelse, den har bøttevis av plass, den har ytelser ingen andre er i nærheten av å ha og den gir deg et miljøalibi. Sånn sett er det synd jeg ikke har én og en kvart million.
Takk til Tesla Motors Norway AS for utlån av bil. Utlånet ble gjort uten forpliktelser. Denne omtalen er min egen, subjektive vurdering. Tesla har fått omtalen til gjennomlesing og kommentering før publisering.
Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.
Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Dette er Martin Koksrud Bekkelund sitt private nettsted, hvor han skriver om forbrukerteknologi, teknologiledelse og hvordan teknologi, samfunn og politikk påvirker hverandre. Martin er innehaver av konsulentselskapet Nivlheim. Les mer...
© 1995-2024 Martin Koksrud Bekkelund
Opphavsrett • RSS og abonnement • Kontakt • Personvern og informasjonskapsler
Gi et bidrag