Martin Koksrud Bekkelund

Jeg besøkte USA for første gang sommeren 1999. Jeg var ferdig med å studere og hadde noen uker å slå ihjel før jeg skulle starte i min første ordentlige jobb.

Tirsdag bestilte jeg billetter. Over disk hos et reisebyrå. Du vet, internett var ikke like velutviklet som i dag. Torsdag satt jeg alene på flyet til Los Angeles. Så stod jeg der, alene i en by med over 20 millioner mennesker, klar for å utforske California, verdens pop-kulturelle og teknologiske sentrum. Disse opphavene hadde alltid fascinert meg. Nå skulle de utforskes.

Siden den gang har jeg besøkt USA mange ganger, uten at jeg husker helt nøyaktig hvor mange. På bildet ser du solnedgangen over New York, sett fra Rockefeller Center. The Empire State Building til venstre i bildet.

Man kan si hva man vil om amerikanere, men de har noe inspirerende over seg. De er alltid på vei. De skal noe. Fikse noe. Løse noe. Levere noe. Og ingenting skal stoppe dem. Noe av det mest befriende er fraværet av det vi her hjemme kaller janteloven, den pessimistiske kritikken som sier «Jeg er ikke så sikker på om dette er så lurt, jeg. Jeg tror ikke du får det til.» Amerikanerne kjører på med det de tror på. Enten går det bra, eller så går det dårlig. Og da er det ingen som kritiserer dem for forsøket. Her har vi mye å lære.

Jeg har vært så heldig å fått besøke USA både gjennom jobb og på ferie. Det eneste jeg savner er å besøke mer av den storslåtte naturen USA har å by på. Alt er stort i USA. Også naturen. Jeg har besøkt utdanningsinstitusjoner som MIT og Harvard og Stanford, og jeg har besøkt virksomheter som Google og RedHat og turnert Silicon Valley.

Når man reiser alene kommer man oftere i kontakt med menneskene på sin vei. Og det er menneskene som utgjør halve gleden av å reise i USA. Motellverten som smilende ønsker deg velkommen bak et skuddsikkert glass i Los Angeles. Taxisjåføren som uoppfordret og gledelig deler sin kunnskap om kjendiser i Hollywood. Kelneren på fiskerestauranten på brygga i San Francisco som forklarer deg forskjellen på de åtte østerstypene han serverer. Selgeren hos Eastern Mountain Sports i Boston som blir i ekstase av å høre at han selger sovepose til en turglad nordmann.

I går valgte det amerikanske folket seg en ny leder. Jeg er usikker på om de faktisk vet hva de velger, det tror jeg ingen vet. Jeg er overrasket over hvorfor, for deres nye leder fremstår på meg som utypisk amerikansk. Det er ikke slik jeg kjenner amerikanere; sinte, unyanserte, villedende.

Amerikanerne har en del problemer de trenger å fikse opp i, og jeg vil bli overrasket om problemene vil være færre og verden være et bedre sted om fire år. Jeg håper jeg tar feil for både amerikanerne og verden fortjener bedre.

Frustrasjoner På farten Politikk Skepsis