Martin Koksrud Bekkelund

Folkeopplysningen er en vitenskapsserie på NRK som skapte mye debatt da den gikk. Serien tar for seg myter, tro og det vi lenge har akseptert som sannheter, og sett på det med vitenskapelige briller. Med bakgrunn i anerkjent forskning eller vitenskapelige metoder gjennomgås blant annet genmodifisert mat, økologisk landbruk, slanking, rusmidler og kontakt med døde mennesker med kritisk blikk.

Slikt blir det bråk av.

Jeg registrerer at debatten i kjølvannet av hver episode gjerne ble langt mer polarisert enn den burde være. For det er klart, hvis noen stiller spørsmålstegn ved levebrødet ditt, ved det du tror på, så er det helt naturlig at du har et behov for å forsvare det. Lever du av å selge kontakt mellom døde mennesker og pårørende så er du lite interessert i at noen henger deg ut på TV som svindler.

Jeg har respekt for religiøse mennesker og jeg har respekt for at vi mennesker velger å tro på forskjellige ting. Mitt anliggende, derimot, ligger hos dem som kynisk og bevisst utnytter mennesker i en sårbar posisjon. Mennesker som sørger over noen de har mistet. Kronisk syke mennesker. Å utnytte slike mennesker fortjener ingen respekt. Ingen silkehansker i debatten.

Ofte får man høre at skeptikere «ikke er åpne for nye ting». Det er ikke riktig. En god skeptiker er en person som nettopp er åpen for nye ting, men som er åpen nok til å ikke ha gjort seg opp en mening på forhånd. Dette argumentet hører man blant annet tilknyttet alternativ medisin. I det øyeblikket man kan dokumentere at en alternativ medisin faktisk fungerer, så slutter den å være alternativ og går over til å bli «bare» medisin. Slik har all medisin vi i dag vet at fungerer gått fra å være alternativ medisin til å bli medisin. Man tester det ut gjennom vitenskapelige metoder og forholder seg til utfallet av tester. Tilhengere av alternativ medisin, derimot, har allerede gjort seg opp en mening, til tross for at det ikke kan dokumenteres at den har effekt. Og ofte ser vi at dette er mennesker som lever av å selge slik medisin.

Det er heller ikke slik at skeptikere er ute etter å «ta» folk. Dem som blir kritisert tyr gjerne til dette argumentet. For meg er det helt greit. Vi må alle tåle at noen ser på oss med kritisk blikk, meg selv inkludert, uavhengig av hva man driver med. Har man en god sak blir det heller ikke vanskelig å avvise kritikken.

Men mange skeptikere har en jobb å gjøre. Med seg selv. Religiøse mennesker er ikke uintelligente. Ikke alle som tror at alternativ medisin fungerer er kyniske og ute etter å utnytte svake mennesker. Og det er mot denne gruppen mennesker skeptikerne trenger å utvise god sosial etikette. Er man religiøs og har vokst opp i en troende familie, har det ingenting for seg for en skeptiker å hardnakket hevde at Gud ikke finnes. Eller om man tror at alternativ medisin fungerer, har det ingenting for seg for en skeptiker å hevde at man er dum som kaster vekk pengene sine på tull. Ingen liker å bli konfrontert hardt på denne måten, noe en del skeptikere fra tid til annen gjør. Det eneste man som skeptiker oppnår i slike debatter er å klargjøre to skyttergraver og da oppnår man slett ingen videre konstruktiv debatt.

Jeg baserer meg på hva jeg vet og ikke på hva jeg tror. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke tror ting, men at tro er et dårlig grunnlag for beslutning. Dersom det er noe vi ikke vet, så må vi ikke anta noe før vi har undersøkt det nærmere. Det finnes ikke bevis for alt. Men det er en forskjell mellom ren gjetting og antagelser basert på bevis.

Skepsis