Martin Koksrud Bekkelund

Hvor går egentlig grensen for hvem og hva du er på nett, for hva du publiserer og hvem du kommuniserer med?

Jeg har hatt egne nettsider siden 1995. Det er noen år. Det bør være unødvendig å si at disse 15 årene har gitt meg verdifulle erfaringer, på godt og vondt. Jeg har blitt utskjelt, jeg har fått drapstrusler, jeg har fått ros, konstruktiv kritikk og anerkjennelse. 15 år på nettet har lært meg forskjellen på privat og personlig.

Halvveis og helhjertet

På nett er jeg meg. Å være en annen enn den jeg er, er ikke meg. Men jeg er ikke hele meg — på nett får du kun deler av meg. Du får personlige detaljer, men aldri de private. Den private delen av meg er forbeholdt meg og mine nærmeste. En del jeg er avhengig av for å kunne ha et privatliv, et sted å være alene.

Men den delen du får av meg på nett er helhjertet og ekte.

Personlig

Et suksesskriterium på nett, uansett mål, er at man må kunne være personlig. Jeg følger mange mennesker på nett, for eksempel politikere, journalister, forfattere og beslutningstakere i min egen bransje. Fellesnevneren for de som lykkes med sin tilstedeværelse er at de tør være personlige, å utlevere detaljer som kanskje er uviktige i forhold til sakene de representerer, men allikevel viktige for å skape et helhetlig inntrykk av dem som mennesker.

Privat

Forskjellen på privat og personlig er høyst subjektiv, men er allikevel en grense mange av oss kjenner. Jeg gir av meg selv, men deler sjelden bilder og video av venner, familie og bekjente. De skal ikke ta stilling til hvorvidt de vil utleveres på nett eller ei. Jeg deler heller ikke bilder eller video hjemmefra, jeg slipper ikke hvem som helst inn i hjemmet mitt.

Generelt