Martin Koksrud Bekkelund

I Dagens Næringsliv kunne man nylig lese om finanseliten som betaler 1800,- kroner timen for personlig trener. Hvorfor betaler resurssterke mennesker dyrt for noe de bør klare selv?

A259290 011 av Oskar Karlin • Lisens: CC-BY-SA 2.0

Det slår meg som et lite paradoks at mennesker som lever av å levere sterke forretningsmessige resultater, stadig bedre hver dag, betaler dyrt for kroppslige eller treningsmessige resultater. Bør de ikke være i stand til å pushe seg selv like hardt på trening?

Tren alene

Jeg har stort sett alltid trent alene. Å være orienteringsløper er umiddelbart ikke noe som innbyr til kollektiv trening, selv om jeg også har trent regelmessig med lagkamerater. Derfor har mine treningsøkter i stor grad vært preget av at jeg selv klarer å lage et opplegg, at jeg selv klarer å følge opplegget, at jeg selv klarer å pushe meg, enten det er i skogen om sommeren eller i skiløypa om vinteren. For meg har trening alltid handlet om at jeg klarer å pushe meg selv, ikke at noen pusher meg.

Den egentlige drivkraften

Jeg er på ingen måte ute etter å moralisere, skryte eller fremheve det ene som bedre enn det andre. Jeg synes kun det er en paradoksal ironi som for meg vitner om at det er helt andre drivkrefter enn gleden av å trene som står i fokus. Og det er synd, for det å trene i skogen, uten musikk, uten selskap, kun med ens egen, tunge pust og puls, med blodsmak i munnen på toppen av bakken, er for meg en seier i seg selv. Det er da man føler seg allmektig.

Generelt