Martin Koksrud Bekkelund

Det er søndag kveld og jeg sitter i sofaen og leser en bok da det ringer på døren. Idet jeg åpner kommer jeg på det — det er TV-aksjon.

I døråpningen står en håpefull og opphavet. Den håpefulle rekker frem en bøsse, nærmest som et slags krav til at jeg skal legge penger i den.

Det er akkurat nå jeg skal ha tatt stilling til en lang rekke spørsmål, lenge før TV-aksjonen banket på døren.

• Støtter jeg årets formål?
• Tror jeg at pengene mine kommer frem?
• Liker jeg denne offentlig aksepterte formen for tigging?
• Hva sier jeg hvis jeg ikke vil gi?
• Skal jeg ha dårlig samvittighet hvis jeg ikke gir?

Vi mennesker hater å ha dårlig samvittighet, og Nordmenn kappes i å gjøre den dårlige samvittigheten til skamme. På Facebook, Twitter, blogger og andre steder på nettet viser vi stolte frem den nypolerte glorien over å ha gitt til hele nasjonens egen TV-aksjon.

Skulle jeg imidlertid ha lyst til å si nei, å avstå fra å gi fra TV-aksjonen kan jeg være sikker på å stirre inn i fire overraskede øyne i trappeoppgangen, og et skuffet lite ansikt som ikke vil forstå hvorfor. Og idet døren lukkes vil opphavet få den vanskelige oppgaven med å forklare den håpefulle hvorfor den lange mannen med hettegenser, rutete kosebukse og stripete fleece-sokker ikke vil gi penger. Er jeg heldig, bruker opphavet litt tid på å forklare den håpefulle hvorfor det ikke er en selvfølge at alle gir. Men veien til naboens dør er kort, og i et flyktig øyeblikk trykker den lille djevelen på skulderen min samvittigheten til sitt bryst og forteller at opphavet nok heller forteller den håpefulle at noen mennesker bare er triste og gjerrige.

For meg handler det ikke om penger. Det er prinsippet som er poenget. Hvis jeg liker formålet, tror at pengene kommer frem, og ikke har noen betenkeligheter med offentlig organisert tigging, så gir jeg penger. Men hva gjør jeg hvis jeg misliker et eller flere av disse poengene?

De færreste vil ha forutsetning for å vite hvorvidt pengene kommer frem eller ei, eller hvor mye som forsvinner til administrative kostnader. Vi må stole på at tallene som presenteres offentligheten er riktige.

Mitt problem med TV-aksjonen er den offentlige anerkjente formen for tigging. Spesielt kleint blir det når politikere kappes i å gi småtterier for å kunne sole seg i glansen, pusse glorien.

Jeg liker å gi til veldedige formål, men jeg setter stor pris på å selv velge hvilke istedet for å få dårlig samvittighet tredd nedover hodet i form av et par store, blanke øyne som skuffet innser at mannen med hettegenser, rutete kosebukse og stripete fleece-sokker ikke vil gi penger.

Politikk