Martin Koksrud Bekkelund

Ikke er jeg politimann. Ikke er jeg etterforsker. Men jeg kan en god del om IT og analysering, prosessering og håndtering av store datamengder.

Et av de sterkeste argumentene for å innføre Datalagringsdirektivet (DLD) i Norge er politiets behov for informasjon. «Vi må gi politiet de verktøyene de har behov for», påpeker tilhengerne. Det er jeg helt enig i. Spørsmålet er om DLD er et verktøy de faktisk har behov for.

Milton Friedman har en gang uttalt at

The business of business is business

Driver du business driver du altså business for businessens skyld.

Tilsvarende kan vi tenke oss at politiets oppgave er å få tak i så mye informasjon og data som overhodet mulig, uavhengig av hva det går på bekostning av eller hvor reelt behovet egentlig er. Jo mer jo bedre, for et eller annet sted i all informasjonen finnes det utvilsomt beviser for kriminelle handlinger.

Problemet med en slik situasjon er at det er lett å la politiets tilfang av informasjon bli en glidende greie. Hvor går grensen mellom å bevise skyld kontra bevise uskyld?

Forskjellen ligger i det man kaller In dubio pro reo, på norsk kalt uskyldspresumsjonen. Det er et grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat — du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Du skal ikke bevise din uskyld, staten skal bevise din skyld. Det er derfor ikke greit at leder av Politiets Fellesforbund Arne Johannessen uttaler

Dessuten vil lenger lagring av trafikkdata øke rettssikkerheten, fordi det gir mulighet til å sjekke uskyldige raskt ut av saker, legger han til.

Samtidig som det er politiets oppgave å tilegne seg stadig mer informasjon for å oppklare kriminalitet, er det politikernes oppgave å trekke en tydelig grensegang for hvor mye informasjon politiet skal få tilgang til.

Jurist Christian Elind uttaler treffende at

Vi mennesker foretar hver dag, hele tiden, forskjellige handlinger som på forskjellige måter setter avtrykk og spor rundt oss. Når noen av oss har gjort oss fortjent til mistanke om en straffbar handling, ja da har politiet relativt stort handlingsrom til å lete etter, innhente og sikre spor og ”avtrykk” fra disse handlingene, som så kan forvandles til bevis, som igjen forhåpentlig kan felle oss i en straffesak dersom vi har gjort noe straffbart.

[…]

Dld-debatten bør ikke dreie seg ikke om vi skal begynne å tvangslagre akkurat trafikkdata. Dld-debatten bør dreie seg om vi skal begynne å ukritisk tvangslagre våre dagligdagse handlinger i etterforskningsøyemed på generelt grunnlag. Skal vi bryte forseglingen på den terskelen nå? Hvorfor?

I en høring om forebyggende politimetoder fra 2. mai 2005 kan man lese at

En erfaring politifolk som arbeider mot organisert kriminalitet har gjort er at KK (kommunikasjonskontroll) i svært liten grad gir informasjon om hva som planlegges eller hva som skal skje. Planleggingen skjer kun i samtaler der personer møtes ansikt til ansikt. Møtene kan finne sted i leiligheter, på leide hotellrom, på utesteder eller ute i det fri.

Telefonsamtaler blir ikke brukt i forbindelse med planlegging av organisert kriminalitet. Deltagerne i nettverkene er helt bevist på å ikke bruke telefoner til slike samtaler. Ofte er det også slik at det er svært få personer som kjenner helheten i planen, de fleste har kun kjenneskap om sin egen rolle. Den utviklingen som her er beskrevet gjør at politiet står ovenfor helt nye utfordringer når man skal forhindre eller avdekke slik type kriminalitet. Dagens metoder strekker ikke til.

I 2005 handlet det om romavlytting. Det var noe politiet bare måtte ha. Idag er det plutselig verken riktig eller viktig. Idag handler det om trafikkdata, det er noe politiet bare må ha. Har virkelig de kriminelles kommunikasjonsmønster endret seg så radikalt på kun fem år? Jeg tviler. Som nevnt, politiets oppgave er å tilegne seg så mye informasjon som overhodet mulig. Informasjonens relevans eller nytteverdi er underordnet, det viktigste er å ha den tilgjengelig sånn i tilfelle.

At politiet først nå nærmest forlanger DLD synes også noe paradoksalt, all den tid DLDs teknologiske omfang er iferd med å gå ut på dato. I 2005 eller 2006 — da DLD ble utarbeidet — var sannsynligheten større enn den er idag for at kriminelle kommuniserer via noen av formene DLD skal overvåke. Idag kommuniserer vi i langt større grad på måter som ikke omfattes av DLD, for eksempel Gmail, Skype, Facebook og andre nettbaserte tjenester hvor kommunikasjonen forblir internt i nettjenesten. Videre overvåkes heller ikke innholdet i kommunikasjonen. Men alt dette blir vel DLD versjon 2.0. Når skal vi si at nok er nok?

Tar man dagens lagringssituasjon i betraktning kan det se ut til at nok allerede er nok. Det ser ut til at politiet allerede idag har mer enn nok informasjon å håndtere, når man leser overskrifter som:

Eksempelet er ikke unikt.

I enhver DLD-debatt jeg har overvært hvor Maria Collett Sælør, leder av etterforskningsavdelingen ved Politiets sikkerhetsstjeneste (PST), har deltatt, har hun alltid innledet med å spørre:

Hvem er dere som vet hva politiet trenger?

Klassisk retorikk for å sementere egne behov som nødvendige. Jeg kan som nevnt ikke så mye om politiarbeid og etterforskning. Men jeg kan altså en god del om IT og analysering, prosessering og håndtering av store datamengder.

Som politiker står du her overfor to alternativer:

1. Gi politiet flere ressurser til å håndtere dagens ressursmangel
2. Gi politiet enda mer data, som vil kreve enda mer ressurser å håndtere

Hva gjør du? Setter flere mann på å søke i høystakken, eller lemper du på enda mer høy?

Politikk