Foto: dagbladet.no
I forrige uke var jeg på tur i jobbsammenheng. For såvidt ikke noe nytt eller spennende, men noen tanker gjør man seg alltid når man sitter alene i bilen flere timer i strekk.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg synes myndighetenes vurdering av fartsgrensene tilsynelatende ser ut til å være gjort etter metoden hvor man fukter en finger og stikker den i været, eventuelt et annet sted, hvor resultatet blir mye det samme.
Det hender jeg foretar mine små eksperimenter bak rattet. Ikke noe banebrytende, men ufarlige eksperimenter hvor jeg prøver ut tanker og ideer. I forrige uke gikk jeg inn for å holde meg nøyaktig til fartsgrensen. Resultatet overrasket meg ikke, men reaksjonene var derimot mer enn overraskende.
På den nevnte turen kjørte jeg en strekning som for det meste bestod av 50-, 60-, og 70-soner. Som lovlydig bilist sørget jeg for å aldri bevege meg under eller over fartsgrensen. Jeg tok ikke igjen en eneste bil. Imidlertid ble jeg tatt igjen av en god del morgengretne bilister som åpenbart likte å uttrykke seg både med lyshorn, horn og utstrakt bruk av langefingeren. Jeg forstår dem godt. Der jeg lå godt plassert i fartsgrensen, hadde også jeg synes jeg var en sinke i trafikken. Sinker kjører man forbi, og forbikjøringer skaper ofte farlige situasjoner, eller man får hilse på Våre Venner.
Det er et poeng, eller moral om du vil, i denne historien. Alt for ofte fordømmer man fartssyndere, uten å se hele bildet. Om noen av de som hadde kjørt forbi meg denne dagen hadde blitt vinket til siden av Våre Venner, hadde jeg ikke klandret dem. Jeg kjørte jo som en sinke. Når 80 000 personer har blitt avbildet i en fotoboks i løpet av første halvår 2007 kan man jo spørre seg om det er dømmekraften til disse personene, eller fingeren til myndighetene som ikke fungerer.
Man ugleser de som synes fartsgrensene stedvis er latterlig lave, med fraser om at de er stresset, egoistiske, har dårlig tid, eventuelt en kombinasjon. Jeg mener at det fokuseres alltid på myke trafikanter, hvilket for så vidt er vel og bra, men i vår tid er det på tide at man lager et sterkt skille mellom hvor myke og harde trafikanter kan ferdes. I områder hvor barn, syklister og fotgjengere ferdes, skal fartsgrensene tilpasses dette. Derimot er det få steder som er tilpasset bilistenes og miljøets behov. For å kunne være mer miljøvennlige, må vi tilbringe mindre tid bak rattet, og det oppnår vi definitivt ikke i 50 km/t. De fleste personbiler er mest drivstoffeffektive omkring 90 km/t.
En ting som har forbauset meg helt siden den dagen jeg stod med lappen i hånda, er det ensporede maset om fartsgrensene. Jeg har pendlet med bil i mange år til Oslo, og på motorveien er det langt verre ting enn å bryte en fartsgrense. Manglende bruk av blinklys ved feltskifte, feil filvalg, manglende avstandsbedømmelse og misbruk av kollektivfeltet, for bare å nevne noe.
Sluttpoenget er ikke at man ukritisk skal oppjustere alle fartsgrenser, men innse at verden har gått fremover siden bilene kom til landet, og at man heller skiller stedene hvor myke og harde trafikanter ferdes.
Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.
Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Dette er Martin Koksrud Bekkelund sitt private nettsted, hvor han skriver om forbrukerteknologi, teknologiledelse og hvordan teknologi, samfunn og politikk påvirker hverandre. Martin er innehaver av konsulentselskapet Nivlheim. Les mer...
© 1995-2024 Martin Koksrud Bekkelund
Opphavsrett • RSS og abonnement • Kontakt • Personvern og informasjonskapsler