Metadata er en evig utfordring, også for fotografer. Dette er en artikkel om metadata for bilder og hvordan du organiserer og lagrer metadata med Adobe Photoshop Lightroom.
Jeg tar en del bilder. For å håndtere all herligheten er jeg avhengig av et godt program som kan etterbehandle og organisere bildene for meg. Til formålet bruker jeg Lightroom.
Moderne bildebehandling handler ikke om å gjøre endringer direkte i bildene, men om å bruke metadata til å beskrive endringene. Det er mange fordeler ved denne praksisen. Blant annet slipper bilderedigeringsprogrammet å prosessere hvert eneste bilde og sparer dermed prosessorkraft ved å bearbeide kun metadata. Derfor er det både raskt og enkelt å gjøre endringer til store mengder bilder på én gang.
Er du usikker på hva metadata er følger et eget avsnitt om temaet etter følgende eksempel.
Følgende bilde er tatt rett ut av kameraet. Til venstre for bildet ser du utvalgte metadata for dette bildet slik det er tatt.
Dette bildet er det samme bildet, men etterbehandlet i Lightroom. Også her ser du utvalgte metadata til venstre, men her ser du hvordan man ved å justere noen få tall får radikale endringer i bildet.
Enkelt forklart kan man si at bilderedigeringsprogrammet åpner det originale bildet. Deretter leser det metadata og kalkulerer hvordan bildet vil se ut med disse endringene, uten å faktisk foreta endringene på originalbildet.
Metadata omtales ofte som «data om data». For et bilde kan typiske metadata være dato og klokkeslett for når bildet ble tatt, hvor lang lukkertid kameraet hadde, hvor stor blenderåpningen var, informasjon om opphavsrett eller hvilke endringer som er gjort under etterbehandlingen. Slike metadata er ikke en synlig del av et bilde, men følger allikevel med bildet.
For bilder skiller man grovt sett mellom to typer metadata:
Når kameraet tar et bilde må kameraet ha et sted å lagre metadata om bildet. Når Lightroom etterbehandler bilder, må Lightroom ha et sted å lagre metadata om hva som blir gjort med bildene.
Lightroom gjør aldri endringer i selve bildedataene, men lagrer heller informasjon om hvilke endringer som er gjort et annet sted, typisk som XML. For eksempel kan disse metadataene si at eksponering skal økes med 0,2 slik at bildet blir lysere. På denne måten bevarer man det opprinnelige bildet, slik at man unngår kvalitetsforringelse og til enhver tid kan fjerne alle endringer og starte på nytt.
Utfordringen er at det finnes flere forskjellige standarder for slike metadata, og mange av dem overlapper hverandre. Kanskje har du hørt om Exif, XMP eller IPTC, men hva er egentlig forskjellen og hva trenger du å tenke på?
Enkelt forklart kan vi si at kameraet lagrer metadata i Exif, mens endringer du tilfører bildet lagres i XMP og IPTC. XMP er en nyere standard som dekker de fleste metadata, både de som produseres av kameraet og de som produseres av deg. Normalt trenger du ikke å forholde deg nevneverdig til disse standardene. Derimot kan det være greit å ha et forhold til hvilke metadata du bør påføre bildene dine og hvor metadata lagres.
Lightroom har et eget verktøy for å lage maler for metadata under Metadata
> Edit Metadata Presets...
.
Du legger inn informasjon du ønsker skal påføres bilder og lagrer malen. Når du deretter importerer nye bilder, kan du velge å la Lightroom påføre disse metadataene automatisk. Du kan også påføre dem til bilder som allerede er importert.
Dette bildet er ubehandlet og fremstår slik kameraet tok det:
Du kan laste ned og studere XMP-filen for dette bildet, slik at du kan studere prinsippet. Filen åpner du fortrinnsvis med en tekstbehandler.
Dette bildet er etterbehandlet i Lightroom:
Tilsvarende kan du laste ned og studere XMP-filen for dette bildet og sammenlikne med det ubehandlede.
Det er med Lightroom mulig å lagre metadata på forskjellige steder:
Du velger hvor metadata skal lagres under menyvalget Lightroom
> Catalog Settings...
. Her merker du av for «Automatically write settings into XMP», og kan samtidig legge merke til hvordan advarselen «Warning: Changes made in Lightroom will not automatically be visible in other applications» forsvinner.
Alle alternativene har sine fordeler og ulemper, og ingen av dem er direkte dårlige. Imidlertid ser jeg det som en risiko å ha metadata og bilder separert, og at metadata lagres i en egen database eid av et proprietært program (selv om databasen er åpen). Det var derfor jeg startet å se på denne problematikken.
I tillegg har metadata plassert forskjellige steder forskjellig prioritet for hva bilderedigeringsprogrammene ser etter. Normalt skal et bilderedigeringsprogram først se etter metadata inni selve bildet, for deretter å lete i en XMP sidecar hvis ikke bildet inneholder noe.
Etter hva jeg har klart å lese meg til er både Exif og IPTC relativt gamle standarder, med varierende støtte for nyere tegnsetting som UTF-8. Dette var visstnok blant årsakene til at Adobe lanserte XMP som en egen metadatastandard.
Slik jeg ser det er XMP det foretrukne alternativet. Spørsmålet blir således om du skal benytte XMP innebygget i for eksempel en DNG-fil, eller om du skal velge en XMP sidecar.
Jeg har valgt å bygge metadata inn i bildet, da som XMP i en DNG-fil. På den måten vil metadata alltid følge bildet.
Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.
Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Dette er Martin Koksrud Bekkelund sitt private nettsted, hvor han skriver om forbrukerteknologi, teknologiledelse og hvordan teknologi, samfunn og politikk påvirker hverandre. Martin er innehaver av konsulentselskapet Nivlheim. Les mer...
© 1995-2024 Martin Koksrud Bekkelund
Opphavsrett • RSS og abonnement • Kontakt • Personvern og informasjonskapsler