Martin Koksrud Bekkelund

Jeg pleier å være pen i tøyet. Jeg pleier å være blid og hyggelig mot mennesker jeg møter. Jeg pleier å sprenge fly i lufta. Et av disse utsagnene er feil, og normalt oppegående mennesker ser hvilket. Disse menneskene har imidlertid ikke utformet reglene for håndbagasje, og de jobber definitivt ikke i sikkerhetskontrollen på landets flyplasser.

Faste lesere har sikkert fått med seg at jeg reiser en del. Reising involverer bagasje, og på kortere turer har håndbagasje alltid vært en sikker vinner. Slik er det ikke lenger, for hver gang jeg går igjennom sikkerhetskontrollen er det alltid en småkonge som synes bagasjen min ser skikkelig suspekt ut.

Med sløret blikk spør en vakt meg om denne bagasjen er min. Det er den unektelig, og jeg blir bedt om å åpne den. I minikofferten har jeg med meg suspekte ting som håndsåpe, shampoo, balsam og andre toalettartikler som må fylles over på gjennomsiktige flasker mindre enn 100 ml. Saks, pinsett, neglklipper og andre spisse eller skarpe gjenstander er det bare å la ligge igjen hjemme, med mindre du ønsker å bidra til den hyggelige vaktens allerede enorme samling med sådan.

Innenfor sikkerhetskontrollen, derimot, kan du handle med deg usannsynlig store mengder av det du ikke får lov til å ha med gjennom kontrollen. Brennbar væske i form av alkohol, suspekte toalettartikler og tilgang til skummelt bestikk i restaurantene. For meg som er hardbarket terrorist er dette et handle-Mekka hvor jeg kjøper inn det jeg trenger for mine brekk.

Imidlertid ender jeg alltid opp med å drikke opp masseødeleggelsesvåpnene før jeg kommer ombord.

Frustrasjoner