Jobber du med teknologi har du garantert hørt om plattformer. Hva er det egentlig? Og hva må du som privatperson eller ansatt i en bedrift passe deg for?
Svært mange snakker om å lage plattformer og at de må ha en plattformstrategi. Imidlertid er det svært få som lykkes med å etablere en plattform, og trenden vi har sett de siste årene er at stadig flere tjenester og mer informasjon konsolideres i noen få, dominerende plattformer. Hvis du jobber et sted og lurer på om du skal etablere en plattform er svaret som oftest nei, fordi det er svært mange faktorer man må lykkes med og mange av disse faktorene styres av andre enn deg selv.
I denne artikkelen tenkte jeg å snakke litt om hva plattformer faktisk er, å gi noen eksempler på forskjellige plattformer og ikke minst hva som er fordeler og ulemper slik at du som forbruker eller ansatt i en bedrift ikke ukritisk overlater viktige opplysninger eller kundekontakt til en plattform. Denne artikkelen går ikke i dybden på hvordan du lager en plattform, og artikkelen tar heller ikke for seg alle aspekter om plattformer. Det er skrevet metervis med bøker om temaet.
Trenger du hjelp til hvordan du skal forholde deg til plattformer? Om du skal ha en plattformstrategi? Eller hvilke plattformer du bør ta i bruk? Jeg hjelper bedrifter med strategier, migrering, personvern og alt man trenger enten man skal lage eller bruke en plattform. Besøk meg hos Nivlheim eller send en mail til martin@nivlheim.no.
Det finnes mange forsøk på å definere en plattform, men en av de beste kommer fra Michael A. Cusumano, Annabelle Gawer og David B. Yoffie ved MIT og HBS, når de i «Platform versus Non-Platform Company Performance: Some Exploratory Data Analysis, 1995-2015» fra 2018 skriver at:
A platform refers to a company-owned business (virtual or physical) that connects individuals and organizations at the level of an industry in order to enable innovations or transactions among users and other market participants, generating direct or indirect network effects in the process.
Uthevingen er min egen. Som det fremgår i sitatet er plattformer ofte delt i to grupper, innovasjon eller transaksjon, men en tredje variant er en hybrid mellom disse to.
En innovasjonsplattform er en plattform som lar andre lage nye innovasjoner på toppen av plattformen. Det kan være Amazon Web Services (AWS) som gir deg en komplett verktøykasse for hvordan man bygger og drifter en tjeneste, uten å ha en eneste server selv. Der får du alt fra operativsystemer og databaser til nettverk og brannmurer. Et annet eksempel er Apples operativsystem iOS og Googles operativsystem Android, som begge lar utviklere bygge applikasjoner for disse operativsystemene.
En transaksjonsplattform er formidlere av og markedsplasser der aktører som bruker plattformen kan komme i kontakt med hverandre for kjøp og salg, eller bare utveksling av informasjon. Det kan være Airbnb som kobler sammen utleiere av feriesteder med leietakere, eller Uber som kobler sammen sjåfører med dem som har behov for transport.
En hybridplattform kombinerer innovasjon og transaksjon i én plattform. Selskaper som Apple og Google kan nærmest sees på som hybridplattformer i seg selv, da de tilbyr et komplett og integrert økosystem for utvikling og innovasjon, slik som iOS og Android, samt en markedsplass med brukere for distribusjon, slik som App Store og Google Play.
En plattform kjennetegnes gjerne ved noen særegne karakteristikker:
Som du sikkert har forstått er en plattform først og fremst en forretningsmodell, eller en samling med forretningsmodeller som er gjensidig avhengig av hverandre. Teknologien som realiserer plattformen er først og fremst en leveransemodell og er ikke plattformen i seg selv.
Alternativet til en plattform kalles gjerne en lineær forretningsmodell, på engelsk ofte kalt «piped business models» eller bare «pipes». Lineære forretningsmodeller er langt vanligere og baserer seg på en flyt i varer eller tjenester, fra leverandøren eller produsenten til kunden. Noe produseres i den ene enden og kjøpes i den andre. Min forståelse er at de aller fleste selskapene i verden har lineære forretningsmodeller, mens de største selskapene i verden er plattformselskaper. Det er nok derfor vi hører så ofte om plattformer.
Du kan titte på både etablerte og nye selskaper, nasjonalt og internasjonalt, og vurdere hva som er modellen deres. La oss se på noen relativt nye og spennende norske selskaper. Oda leverer dagligvarer på nett og har en lineær forretningsmodell. Men de har alt som skal til for å gjøre om modellen sin til en plattform ved å åpne butikken for tredjeparter i større grad enn hva de har eksperimentert med så langt. Eller reMarkable som produserer skriveplater har også en lineær forretningsmodell, men har alle forutsetninger for å åpne løsningen sin for tredjeparter og dermed bli en plattform.
Det er mange ting du bør vite om plattformene du bruker. Når du bruker en tjeneste som for eksempel Gmail eller Facebook, som er gratis for deg, er det viktig å forstå hvorfor den er gratis. Google og Facebook gir deg ikke sine tjenester fordi de er rause med deg, men fordi du er en uvurderlig komponent, altså en markedsside, i deres plattform. De tjener penger fra en annen markedsside ved å selge informasjon og opplysninger du legger igjen i plattformen. Data er valutaen som benyttes i transaksjonen mellom deg og plattformen.
Som bedrift bruker man ofte også mange forskjellige plattformer, avhengig av hva man driver med. De fleste annonserer på Google og Facebook for å komme i kontakt med det du tror er bedriften sine kunder, men som i realiteten er kundene til Google og Facebook. Det er ikke dine kunder. Hvis du for eksempel driver en Facebook-side og har en del følgere, tenker du kanskje at det er smart å putte litt penger i annonsering for å få ytterligere spredning på det du publiserer på denne siden. Det fremstår som et rasjonelt valg, men det er i realiteten svært uklokt. I det du velger å betale for slik spredning flytter Facebook deg fra ett kundesegment til et annet. Fra segmentet som ikke betaler til dem som er villige til å betale. Deretter skrur de igjen krana og du må betale for all kontakt du ønsker å ha med det du trodde var dine kunder. Den første sprøyta er gratis. Resten må du betale for.
Videre er det slik at du tar i bruk en plattform på plattformleverandørens vilkår. Ved å registrere deg i plattformen, enten du er privatperson eller bedrift, aksepterer du plattformleverandørens vilkår for hvordan du kan oppføre deg på plattformen. I de fleste tilfeller er dette helt akseptable vilkår som sikrer plattformleverandøren mot misbruk, men det blir problematisk dersom du blir utestengt fra plattformen og dermed også mister kontakten med dine venner eller kunder. Jeg har to eksempler på dette som vi kommer tilbake til lenger ned.
Jeg har allerede kommet med noen kjente eksempler, og jeg skal titte på noen flere og komme med noen enkle betraktninger. Listen er ikke i nærheten av uttømmende, men er ment for å gi deg varierte eksempler på hva en plattform kan være.
Det er noen åpenbare fordeler ved å bruke forskjellige plattformer. En av de mest åpenbare er at du kommer til «dekket bord», det vil si at plattformen har tatt seg bryet med å enten skaffe privatpersonene eller bedriftene du trenger å komme i kontakt med, ref. nettverkseffekten, eller at de har gjort jobben med å lage byggeklossene du trenger for å utvikle dine egne løsninger på toppen av dette.
Plattformene har laget noe som i praksis er tilnærmet umulig for deg selv å gjøre på egenhånd.
Slike stordriftsfordeler gir deg som oftest reduserte priser, helt ned til gratis.
Til tross for at det er mange store fordeler ved å bruke forskjellige plattformer, er det også noen ulemper som kan være kritiske hvis noe først går galt.
La meg ta to eksempler.
For snart ti år siden ble min gode venninne Linn utestengt fra Amazon og hennes Kindle gjort ubrukelig. Ingen forklaring. Ut i kulda. Jeg skrev om saken her på bloggen og saken ble gjengitt på nettsteder som NRK, Aftenposten, Reddit, Boing Boing, Der Spiegel, The Guardian, Digg og Forbes. Artikkelen min ble lest over to millioner ganger de første to dagene. Først etter massiv kritikk åpnet Amazon kontoen hennes igjen, men fortsatt ingen forklaring. Saken er en påminnelse om at det du tror du kjøper egentlig ikke er et kjøp, men en slags leieavtale. Og hvis utleier tenker du har gjort noe galt så er det ut i kulda.
La meg ta et langt ferskere eksempel, som er årsaken til at jeg har skrevet denne artikkelen. En lørdag for et par uker siden fikk jeg en e-post i innboksen min fra Mailchimp.
Your Mailchimp account with the username [brukernavn] has been suspended for violating our Standard Terms of Use and Acceptable Use Policy. Please review our policies for more information on the types of content we don’t allow.
Siden jeg kun bruker Mailchimp til utsendelse av nyhetsbrev fra denne bloggen, så jeg ingen annen forklaring enn at det var skjedd ved en feiltakelse. Jeg kontaktet kundeservice og fikk først følgende til svar:
Our automated abuse-prevention system, Omnivore, detected account content or actions that violate our Acceptable Use Policy. In order to protect all of our users and ensure the deliverability of everyone’s campaigns, we have to ask that you seek a new vendor for your marketing needs.
Fortsatt ingen forklaring, så jeg kontaktet kundeservice på nytt, med følgende svar:
To provide insight on the suspension, our automated abuse prevention system, Omnivore, prompted a review of the account. This can be common with new and upgrading accounts. Omnivore scans various areas to detect risks, including lists, campaign content, and account information. After our review, we’ve verified that the account has been reinstated.
Endelig fikk jeg tak i et menneske. Et menneske som tok seg bryet med å gjøre en manuell sjekk av min konto, og deretter åpnet den.
Som alle andre plattformer har også Mailchimp automatiske systemer i drift for å ivareta sikkerheten i plattformen. Det er både nødvendig og rasjonelt, og det sparer plattformleverandøren for masse jobb når de har laget en robot som sjekker for mistenkelig aktivitet.
Der det imidlertid blir problematisk er når roboten tar feil valg. Både i eksempelet med Amazon og med Mailchimp var det åpenbart en feilvurdering av roboten, og spesielt i eksempelet med Amazon var det ingen hjelp å få fra et menneske. Denne problematikken er så kritisk at den potensielt kan føre til utenforskap for privatpersoner eller kroken på døren for bedrifter. Utenforskap fordi en robots feilvurdering kan utestenge privatpersoner fra nettverket med andre mennesker som de er en del av. Kroken på døren fordi en bedrift kan bli avskåret fra kontakten med sine kunder og dermed også fra inntektsstrømmen. Hva skjer hvis en privatperson utestenges ved en feil fra Facebook? Eller en liten bedrift fra Fiverr? Eller fra å sende ut nyhetsbrev? En YouTuber fra YouTube og Patreon?
Som bedrift må du ha en strategi for hvordan du bruker plattformer, og hvilken risiko det medfører. Hvem eier kontaktopplysningene til dine kunder? Har bedriften dem selv, eller er det Facebook og Google som har dem? Hvis svaret er at bedriften ikke eier dem selv, betyr det i praksis at din bedrift er fullstendig prisgitt en annen aktør for at bedriften skal holde kontakten med kundene.
Denne problematikken har eskalert så langt at det arbeides med lovgivning som skal sikre adgangen til å klage over feilvurderinger — altså utestengelse av roboter — i plattformen. Det er en helt nødvendig regulering.
Til sist tenkte jeg å skrive litt om hva jeg selv bruker plattformer til. Primært bruker jeg dem til to ting:
Som det sikkert fremkommer mellom linjene, ser jeg på plattformer som midler for å nå andre mål, og ikke mål i seg selv. Det er som bildet innledningsvis viser infrastruktur og byggeklosser for å lage ting eller komme i kontakt med andre. Jeg håper at du med denne artikkelen har blitt litt klokere på hva en plattform er, eksempler på forskjellige typer plattformer og plattformenes fordeler og ulemper.
Trenger du hjelp til hvordan du skal forholde deg til plattformer? Om du skal ha en plattformstrategi? Eller hvilke plattformer du bør ta i bruk? Jeg hjelper bedrifter med strategier, migrering, personvern og alt man trenger enten man skal lage eller bruke en plattform. Besøk meg hos Nivlheim eller send en mail til martin@nivlheim.no.
Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.
Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.
Etter sommeren starter jeg i ny jobb! Etter snart ti år i Posten skal jeg videre til Documaster.
Det har vært ti svært lærerike, gode og trivelige år i Posten. Det er også derfor jeg har vært der så lenge. Til tross for at bedriften er en av Norges eldste, er det morsomt å se at den aldri står på stedet hvil, men alltid drives av kundebehov og nye måter å jobbe på. Jeg har hatt gleden av å være med å bygge opp forretningsområdet Digipost nesten helt fra starten, og sammen med svært kompetente kolleger fått det til å vokse til å være lønnsomt og etablert flere nye forretningsområder. Derfor er det en passende anledning til å komme seg videre. Jeg har hatt gleden av å jobbe med detaljene i utvikling, drift og design, til de store strategiske veivalgene sammen med en god ledergruppe, konsernledelsen og styret. Jeg har lært utrolig masse, om alt fra skydrift av store og komplekse systemer, informasjonssikkerhet, utviklingsverktøy og utviklingsmetodikk, til digital forretningsutvikling, strategi, kundeinnsikt og skalering. Det er denne kunnskapen jeg nå tar med meg til Documaster.
Etter sommeren starter jeg i Documaster i stillingen som SVP Business Development, International Growth. Documaster er et norsk selskap med mennesker jeg har jobbet med tidligere, og jeg får også mulighet for eierskap i selskapet. De har en lang rekke offentlige virksomheter på kundelisten, og nå er målet å vokse i privatmarkedet. Jeg skal bidra til å sikre at vi løser de riktige problemene for de riktige kundene og at vi kan skalere internasjonalt. Foreløpig er teamet jeg skal inn i kun omkring ti personer og mye av arbeidsoppgaver og strategier er uavklart. Jeg trives svært godt når jeg kommer til udekket bord og får lov til å teste halvgjennomtenkte ideer på kundene, for så å justere på ideene underveis.
Men innen den tid skal jeg sikre at mine arbeidsoppgaver blir godt ivaretatt i Posten. Og så skal jeg nyte sommeren.
Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.
Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.
For et års tid siden kjøpte jeg overvåkingskameraet Reolink Argus 2 og et solcellepanel for å forsyne kameraet med strøm. Her får du mine erfaringer etter et snaut års drift.
Jeg lever etter regelen om at man aldri får nok kamera på hytta. Når man sitter hjemme og lengter til fjells, er det en livsnødvendighet å kunne titte inn på kameraene som rapporterer om vind og vær på hytta.
Videre er det et sikkerhetsaspekt. Skulle det komme uvedkommende på besøk er det greit å kunne se hva de foretar seg og lagre opptak av handlingene.
Frem til nå har jeg hatt flere kamera både i og på hytta, men jeg har savnet et kamera som filmer selve hytta sett fra litt avstand. Jeg har lekt med tanken om å plassere et kamera i et tre litt unna.
Skal man ha et kablet kamera må man enten trekke strøm til et Wi-Fi-kamera, eller nettverkskabel med PoE. Det er ikke spesielt vanskelig, men det har vært nok til at jeg ikke har giddet å gjøre det.
Reolink Argus 2 har batteri, det kan lades med et lite solcellepanel og alt er beregnet på utendørs bruk. Det vil si at jeg kunne skru opp kameraet og solcellepanelet i treet uten mer omfattende innsats, for så å koble kameraet til det trådløse nettverket.
Alt du trenger for montering og tilkobling følger med i esken. Kan hende vil du bytte skruer til noe mer værfast.
Kameraet er på størrelse med en liten knyttneve, mens solcellepanelet minner om en liten iPad. Byggekvaliteten virker god og ikke billig.
Både til kameraet og til solcellepanelet følger det med et feste. Sistnevnte må skrus fast, mens førstnevnte også kan spennes fast med en stropp. Jeg bruker faktisk denne stroppen på grunn av treets utforming. Solcellepanelet har jeg skrudd fast.
Når begge er montert kobles solcellepanelet til kameraet med en USB Micro-kontakt. Det vil si at dersom du ønsker det, kan du bruke en hvilken som helst strømforsyning eller solcellepanel til å forsyne kameraet med strøm. Over tilkoblingen trekkes en liten gummihette som forsegler kontakten, og over kameraet trekker man et gummitrekk som skjermer kameralinsen litt mot det verste været.
Etter tilkobling laster man ned Reolink-appen og følger videre anvisning.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg var spent på hvor bra det fungerte. Ofte lover produsenter mer enn de klarer å levere, både hva gjelder trådløs dekning og ikke minst lading av batteriet. Spesielt med tanke på at hytta ligger i nordhellingen av en liten kolle, der sola ikke titter over kanten de seks mørkeste ukene i året.
Erfaringen er at det fungerer som forventet. Om vinteren holder batteriet 3-4 uker uten lading fra solcellepanelet når kameraet ikke er i bruk. I praksis vil det si at kameraet var offline en lengre periode når vinteren var på det mørkeste, siden det ikke fikk lading. Konsekvensen var at jeg tok det ned og inn i hytta i denne perioden. For meg er dette helt akseptabelt, siden vi ikke har vinterbrøytet vei og det derfor er lav sannsynlighet for uvedkommende i vinterhalvåret. Hvor godt dette vil fungere for deg må du nesten vurdere selv, ut i fra tilgang til sollys gjennom året.
Jeg satte opp kameraet igjen i påsken og da hadde batteriet en SoC på 17 %. Etter et par dager med påskesol var det fulladet og har vært det siden. I sommerhalvåret er det lite som skal til for å holde batteriet fulladet.
Det er kun én måte å betjene og bruke kameraet og det er via Reolink sin egen app på telefonen. Den er velfungerende og jeg savner ingenting. Alle innstillinger gjøres i appen og man ser SoC for batteriet.
Man veksler mellom bilder i lav kvalitet som gir en ganske jevn videostrøm, eller bilder i 1080P som fører til litt hakkete bilder. Med tanke på at overføringen først går trådløst til hytta og så videre over mobilt bredbånd fra Ice som jeg egentlig ikke er imponert over, så er kvaliteten helt fin. Det har også god kvalitet i mørket.
For sine kablede kamera tilbyr Reolink URL-er for både snapshots og video, slik at man kan bruke tredjepartsprogrammer til å hente ut video og stillbilder ved behov. Dette tilbyr de imidlertid ikke for sine batteridrevne kamera, noe jeg synes er litt dumt. Jeg bruker ofte VLC mot de andre kameraene for å titte, eller kunne tenke meg å bruke Homey til å hente ut et snapshot ved behov. Det finnes visstnok en programvare kalt Neolink som kan gjøre dette, men det har jeg ikke testet ennå.
Reolink Argus 2 er erstattet av nummer 3. Det koster omtrent det samme, ca. 1047,- kroner fra Proshop der jeg handlet og 299,- for solcellepanelet. Det er ingen avskrekkende pris.
Syretesten er den samme som alltid: ville jeg kjøpt Reolink Argus 2 (eller 3) igjen? Ja, det ville jeg! Prisen er god, det leverer som forventet, appen er fin og brukervennlig og det har aldri vært problemer i driften.
Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.
Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Dette er Martin Koksrud Bekkelund sitt private nettsted, hvor han skriver om forbrukerteknologi, teknologiledelse og hvordan teknologi, samfunn og politikk påvirker hverandre. Martin er innehaver av konsulentselskapet Nivlheim. Les mer...
© 1995-2024 Martin Koksrud Bekkelund
Opphavsrett • RSS og abonnement • Kontakt • Personvern og informasjonskapsler
Gi et bidrag