1. januar 2022 skulle mitt nettselskap innført en ny prismodell for nettleie, altså transport av strøm, og de siste ukene har debatten om modellen gått i media. Siden er det bestemt at endringen er utsatt.
Dagens modell baserer seg på to elementer: Et fastledd som er en fastpris og et energiledd som baserer seg på hvor mye strøm du bruker gjennom en måned. Du betaler for energileddet en pris per kilowattime (kWh) du har brukt og får en faktura for fastledd og energiledd når måneden er omme.
I den nye modellen beholdes energileddet som før, det vil si at du betaler for det du bruker, men fastleddet endres. I det nye fastleddet legges det opp til en trappetrinnsmodell der du må betale for hvor mye strøm du bruker samtidig. Det vil si at dersom du lader elbilen, kjører klesvasken og tørketrommelen, har på stekeovnen og dusjer samtidig, så belaster du strømnettet mer og må betale for belastningen.
Det nye fastleddet vil regnes ut i fra gjennomsnittet av den timen i måneden du har høyest forbruk.
Slik ser trappen ut hos mitt nettselskap.
Og slik er modellen som vil styre hvor jeg havner i trappen.
Hvis du er usikker på hva som er forskjellen på kilowatt og kilowattimer og generelt ønsker litt kunnskap om strøm, anbefaler jeg artikkelen om lading av elbil.
Det er ikke en utelukkende dårlig idé. Klarer man å spre forbruket utover døgnet, jevner man ut den totale belastningen i strømnettet og man vil få besparelser i form av at man ikke trenger å ha et strømnett som er dimensjonert for større belastning enn nødvendig. Jeg har sansen for at man som forbruker blir bevisst sitt strømforbruk.
Som et eksempel jobbet en god venn av meg for Nord Pool for noen år siden. De studerte blant annet forbruk og belastning i Storbritania og så et svært fascinerende mønster: Hver kveld, når britene var ferdige med å se EastEnders, gikk de på kjøkkenet og skrudde på vannkokeren for å drikke te. Dette skjedde samtidig og forårsaket en tydelig topp og belastning i strømnettet. Dette er et eksempel på at man må ha kapasitet til å håndtere en belastning som kun oppstår én gang i døgnet.
Selv om intensjonen er bra, å fordele forbruk utover døgnet og jevne ut belastningen, så er det i skrivende stund en bedre i teorien enn det er i praksis. Skal man dytte denne utfordringen over på forbrukerne, krever det at forbrukerne har kunnskap og reelle verktøy til å styre sitt strømforbruk. Det krever også at det faktisk er mulig å gjøre noe med. Det er ikke hensiktsmessig å dusje om natten eller spise middag på kvelden. En del kan forbrukerne løse gjennom å lade elbilen om natten og ikke kjøre alle husholdningsapparater samtidig, men det er fortsatt svært mange elementer forbrukerne ikke har kontroll over.
La meg ta noen eksempler.
Til tross for at jeg har et smarthus, har jeg ingen kontroll over hvorvidt varmegulvene i huset skrur seg på samtidig. Jeg kan styre temperaturen i gulvene og justere nattsenking, men hvis samtlige varmegulv registrerer så lav temperatur at alle vil skru seg på samtidig, så har jeg ingen verktøy for å synkronisere eller styre hvilke varmegulv som skrur seg på når. Jeg kan til en viss grad omgå det med automatisering hvis strømforbruket overskrider en viss verdi, men det er mer et hack enn by design. Mer om det senere.
Videre finnes det en rekke elektriske apparater man heller ikke kan kontrollere og som plutselig kan belaste strømnettet uten at man aner hvilket apparat som står for belastningen eller at man kan styre det. Her har jeg trukket frem noen skjermbilder fra Tibber-appen som viser sanntidsforbruket i huset og videre viser noen plutselige topper jeg ikke aner hvor kommer fra og jeg ikke aner hvor lenge vil vare. Dersom man med det nye fastleddet vil få slike topper bare én gang i løpet av en måned, vil det selv om det er snittet av timen som teller trekke meg oppover i trappen og jeg må betale mer. Men en vesentlig nyansering er som nevnt at det er gjennomsnittet i den timen med høyest forbruk som legges til grunn for fastleddet og ikke de høyeste toppene.
En Tibber Pulse kan til dels hjelpe deg med å holde det samtidige forbruket nede. Riktignok rapporterer Tibber Pulse det som allerede har skjedd og da er det egentlig litt sent, men som nevnt er det snittet i timen som legges til grunn, så du kan bruke en Tibber Pulse til å varsle deg eller automatisere nedstenging av utstyr dersom samlet forbruk overstiger en verdi du selv definerer. En slik automatisering kan du for eksempel gjøre med Homey.
For de apparatene man derimot har kontroll over, kan den nye modellen føre til uønsket atferd ved at man kjører apparatene på tider av døgnet man enten sover eller ikke er hjemme. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har advart mot å kjøre oppvaskmaskin, vaskemaskin, tørketrommel og liknende på tider av døgnet der de ikke er under oppsikt.
Problemet her er ikke prisen, for det kan ikke sies at prisforskjellen mellom trappetrinnene er stor, men det er prinsippet om at dersom man legger ansvaret over på forbruker, så må også forbruker være i bedre stand til å råde over det samtidige forbruket selv.
Lesere av denne bloggen er ikke de første som får ekstrakostnaden med det nye fastleddet, det er dem som ikke har smarthus og som ikke følger med på priser og forbruk og belastning og som ikke har noe forhold til strømforbruket sitt. En analyse gjort av Gudbrandsdal Energi viser at så mye som 7 av 10 husstander vil få økt nettleie som følger av den nye modellen. Derfor kan man hevde at den nye modellen er urettferdig fordi det er dem som ikke har kunnskapen og verktøyene for å gjøre tiltak som tar kostnaden. Hadde forholdstallet vært omvendt, for eksempel 3 av 10, ville situasjonen stilt seg annerledes.
Nå sitter du kanskje og tenker at du ikke aner hva den nye nettleien vil bety for deg. Du aner kanskje ikke den maksimale samtidige belastningen til huset ditt? Det understreker nettopp mitt poeng om at dette fortsatt er for fremmed for de fleste.
Jeg vet at faste lesere av denne bloggen har et unormalt oppegående forhold til teknologi og smarthus, og mange vil sikkert være i stand til å svare ganske presist på hva den nye nettleien vil utgjøre for dem. Jeg vet selv at vår husstand vil havne mellom 10 og 15 kW i vintermånedene.
Hvis 7 av 10 husstander får økt nettleie, kan én årsak være at de mangler kunnskap og verktøy for å iverksette tiltak. Dersom husstandene ikke er i stand til å utføre tiltak, vil den nye modellen kun fungere som en ekstrainntekt og ikke som den regulatoren den var tenkt å være.
Slik jeg ser det mangler to ting.
Kunnskap til husstandene om den nye modellen. Skal man få aksept for en slik endring må det forklares hvorfor den innføres. Det er gitt overfladiske forklaringer i dag, men jeg tror man er tjent med å utdype utfordringen og forklare hvordan den kan løses.
Videre må man gjøre estimater ned på den enkelte husstand, basert på husstandens forbrukshistorikk, om hvordan den nye modellen vil påvirke dem. Å lese om en teoretisk modell vil for mange fremstå abstrakt, det vil være langt mer effektivt å forklare den enkelte husstand hvordan modellen vil påvirke dem. «I januar belastet din husstand strømnettet med 11 kW mellom klokken 16 og 17 den 9. januar, dermed vil din nettleie for januar være 375,- kroner.»
Til sist trenger husstanden kunnskap som utgjør en reell forskjell og ikke bare en overfladisk forklaring om at folk må kjøre vaskemaskinen og lade elbilen om natten. Man trenger veiledninger til hvordan man lader bilen automatisk når strømmen er billigst og belastningen på strømnettet lavest, slik at husstanden får tilstrekkelig hjelp til gjennomføring i praksis.
Det andre som mangler er teknologi og verktøy som gjør det mulig å bedre kontrollere det samtidige forbruket enn hva det er i dag. I dag har en normal husstand ingen anledning til å styre det samtidige forbruket. Det finnes ingen kontroll eller synkronisering av elektriske installasjoner som forhindrer for eksempel varmegulvene å skru seg på samtidig med at elbilen lades. Teknologien finnes, men den er utilgjengelig for den gjennomsnittlige husstand. I de fleste tilfeller vil man heller ikke få tilstrekkelig kontroll med dagens teknologi.
Vi mangler elektriske installasjoner som kommer med tilstrekkelige muligheter for fjernstyring og effektregulering, og vi mangler ferdige løsninger som kan synkronisere samtidig forbruk på tvers av slike installasjoner. Ideelt sett skulle man hatt en hussentral som kunne kommunisere med installasjonene i huset om hvem som fikk bruke hvor høy effekt når. For eksempel kunne elbilen få bruke litt mer effekt og varmegulvene litt mindre om natten, og omvendt på ettermiddagen. Eller at varmtvannsberederen ikke trenger å skru seg på når elbilen lades. Til tross for at slik teknologi finnes er den ikke tilgjengelig nok for å avhjelpe den gjennomsnittlige husstand.
Jeg er som nevnt tilhenger av ideen om å jevne ut forbruket, men med den manglende utbredelsen av kunnskap, teknologi og nødvendige verktøy hos forbrukerne, har de i for liten grad påvirkning på resultatet selv. Derfor mener jeg den nye modellen er prematur.
Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.
Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.
I en tid der «alt» lagres i skyen skulle man tro at lokal lagring ikke har en plass i hjemmet. Jeg forklarer hvorfor og hva jeg bruker på hjemmekontoret.
Den (svært) trofaste leser har fulgt min reise gjennom forskjellige lokale lagringsmedier jeg har hatt gjennom årene. Frem til 2007 brukte jeg diverse eksterne harddisker, før jeg da bygget meg en hjemmeserver. Den ble med tiden avløst av et NAS med én disk, før jeg denne høsten byttet det ut med et NAS med fire disker.
Over tid blir de lokale diskene på maskinene stadig større, internettforbindelsene stadig raskere og skylagring stadig billigere. Til tross for dette har jeg allikevel behov for en stor, ekstern disk med god ytelse for lokal etterbehandling og lagring av bilder og video.
Det finnes en skog av løsninger som iCloud, Google Drive, Dropbox og liknende, men det er ikke hva jeg er ute etter. Jeg er ute etter et filsystem tilkoblet maskinen, hvor jeg kan lagre mange terabyte med data og lese og skrive direkte til filene.
Til tross for at du kan bruke et NAS for sikkerhetkopi av din lokale datamaskin, trenger også et NAS en sikkerhetskopi. At et NAS har flere disker satt opp i RAID er ikke sikkerhetskopi i seg selv. Du trenger en ekstern sikkerhetskopi som ikke automatisk synkroniseres med NAS-et. Årsaken til at det ikke bør synkroniseres automatisk er at eventuelle korrupte data som måtte oppstå på NAS-et ikke også skal forplante seg til sikkerhetskopiene, i hvert fall ikke hvis du kun holder én sikkerhetskopi.
Sikkerhetskopiering av den lokale lagringen gjør jeg til skyen hos Amazon S3, Amazon Glacier og DigitalOcean Spaces.
Mitt forrige NAS med én disk fra Western Digial var jeg aldri spesielt fornøyd med. Det var tregt, både i overføring på i web-grensesnittet, og brukervennligheten og funksjonaliteten i programvaren gjorde meg aldri trygg på kvaliteten i produktet. Dette ble senest understreket av først av et sikkerhetshull som gjorde det mulig for uvedkommende å slette alt på NAS-et på en beslektet modell, og nå sist av annonseringen av avviklingen av støtte for min modell. E-posten jeg fikk var ugjestmild: «Koble NAS-et fra internett og klar deg selv. Snakkes.» Det gjorde det i hvert fall enkelt å vite hvilken produsent jeg ikke skulle velge når nytt NAS nå skulle kjøpes.
Som nevnt trenger jeg et sted å lagre bilder og video lokalt, sammen med andre dokumenter og filer jeg ikke ønsker å holde på Mac-en. Med tiden gikk NAS-et nesten fullt og kombinert med ovennevnte var tiden overmoden for å finne noe nytt. Jeg trengte mer plasse enn de 3 TB jeg hadde og jeg trengte bedre ytelse. Jeg ønsket også en produsent som la sjelen sin i produktet og brukervennligheten, og ikke bare lot brukeropplevelsen være venstrehåndsarbeid slik de gjorde hos Western Digital. Alt for mange produsenter glemmer kunden straks kunden har kjøpt det fysiske produktet, men glemmer at kunden en gang også skal bli kunde på nytt. Nok om det.
Etter å ha trålet internett etter et robust alternativ, falt jeg til slutt ned på Synology DiskStation DS920+. Dette er en velprøvd modell fra en anerkjent produsent, og er beregnet på hjemmebruk eller småbedrifter. Modellen har en fin balanse mellom pris, ytelse og antall harddisker man kan putte inn i den.
Synology DiskStation DS920+ tar fire harddisker og den maksimale størrelsen du kan ha på et volum er 108 TB. Den har 2 × 1 gigabit ethernet-porter med link-aggregering og fail-over. Den har også 2 × USB-porter hvor du kan koble til en ekstern disk for backup eller for eksempel en printer.
Når man titter på esken ser man at Synology ikke har overlatt mye til tilfeldighetene. Emballasjen er pent designet, enkel å åpne og innholdet lett tilgjengelig.
I esken ligger naturlig nok selve NAS-et, strømforsyning, to nettverkskabler, skruer (som du kun trenger hvis du skal montere 2,5″ disker) og nøkkel for å låse diskene.
NAS-et inneholder ikke harddisker. Det må du kjøpe løst.
Jeg elsker produkter som ikke krever verktøy for montering. Man åpner skuffen til en harddisk, vipper av to skinner, legger inn harddisken og låser den med skinnene man akkurat tok av. En liten fin detalj er at harddisken sitter montert mot gummipakninger som skal forhindre vibrasjoner og støy. Så sklir man skuffen tilbake i NAS-et og låser den med medfølgende nøkkel. Idiotsikkert.
Når diskene er montert i NAS-et kobles det til nettverk og strøm. Så er det bare å skru på og vente på at det starter opp.
Etter oppstart åpner man nettleseren og taster inn en adresse oppgitt i manualen. Deretter går resten av seg selv. Jeg elsker produkter som ikke byr på overraskelser, men fungerer slik man forventer at det skal fungere. Litt rart at jeg blir overrasket over at det ikke er overraskelser, det sier kanskje mest om kvaliteten på andre produkter jeg har vært borti.
Etter oppstart tas man gjennom en veileder for å sette opp det mest nødvendige, slik som lagringsmedier og volum du kan koble Mac-en eller PC-en til. Når man har flere disker i et NAS, kan og bør man sette det opp i RAID. Enkelt forklart vil et RAID spre data over flere disker for bedre dataintegritet, dersom en disk blir ødelagt. Jeg har valgt Synologys eget RAID kalt Synology Hybrid RAID (SHR) som er en fin balanse mellom dataintegritet og plass. Det vil si at tilgjengelig plass er summen av diskenes plass minus plassen av én disk. I mitt tilfelle, med 4 disker á 4 TB blir tilgjengelig plass 12 TB. I tillegg er SHR veldig fleksibelt ved at man kan mikse disker av forskjellige størrelser og typer.
Når RAID-et er satt opp skal det formateres et filsystem. Jeg benytter Btrfs.
Utover dette er det en skog av innstillinger man kan og bør gjennomgå, men det forutsetter at man vet hva man holder på med. Som minimum bør du sette opp tofaktorautentisering på kontoene du setter opp.
Synology DiskStation DS920+ har stått på ønskelisten min i flere år. Dermed var det enkelt å handle fra Proshop på Black Friday, når prisen sank til 5555,- kroner, mot normalt omkring 6300,- kroner.
I tillegg kommer harddisker. Til tross for at jeg har ytret misnøye med Western Digital tidligere i denne artikkelen, stikker ikke misnøyen dypere enn at jeg kjøpte harddisker fra dem. Det er greit så lenge de ikke også skal stå for programvaren på toppen. Jeg kjøpte fire stykk Western Digital Red Pro på 4 TB som er beregnet på å stå i NAS. Jeg hadde egentlig tenkt meg fire stykk Seagate IronWolf Pro, men de har kun halvparten cache og koster mer.
Ett stykk NAS til 5500,- kroner pluss fire ganger 1527,- kroner for harddisker endte opp på 11 608,- kroner.
Det er ikke billig, men det er heller ikke dyrt. Sammenlikner man med alternativene, ser man at Synology DiskStation DS920+ absolutt er konkurransedyktig. Hvorvidt det er verdt pengene avhenger av hvor viktig funksjonaliteten er for deg. Klarer du deg med en ekstern disk som du bare kobler direkte til maskinen, vil et slikt NAS være unødvendig dyrt. Har du derimot behov for en pålitelig lagringsløsning med redundans som også er tilgjengelig for flere i husstanden, er et slikt NAS en god investering.
Med brukervennlighet tenker jeg på totalpakken. Hvor enkelt er det å sette inn harddisker? Hvor enkelt er det å sette opp? Hvor enkelt er det å sette opp tilleggstjenester jeg ønsker? Hvor enkelt er det i daglig bruk?
Å sette inn harddisker og koble NAS-et til nettverk og strøm er en svært triviell oppgave. Når det er gjort gjør man resten i nettleseren eller Synologys egen app. Dette er også brukervennlig og trivielt, men det forutsetter teknisk kompetanse. Det er ingen deler av brukergrensesnittet jeg gremmes over. Alt er konsistent, logisk og fungerende.
Det er mange måter å koble seg til NAS-et på, avhengig av hva du tenker å gjøre. Alt fra tradisjonell filbehandling med SMB eller AFP til CLI, rsync og SFTP. Selv har jeg valgt AFP da det er mer funksjonalitet i denne protokollen for meg som bruker Mac, slik som indeksering med Spotlight og backup med Time Machine. Ulempen er at AFP ikke har like god ytelse som SMB.
Det meste annet blir irrelevant straks man kommer til ytelse. Det hjelper ikke med masse funksjonalitet og forskjellige tilkoblingstyper og god brukervennlighet hvis ikke ytelsen er akseptabel. Akseptabel ytelse for meg er muligheten til å redigere bilder jeg har liggende på NAS-et direkte fra NAS-et via Adobe Lightroom, samt video med DaVinci Resolve, uten at jeg trenger å vente for hver handling jeg utfører. I tillegg bør filoverføring til og fra NAS-et gå raskt, en øvelse jeg typisk gjør i forbindelse med sikkerhetskopiering.
Jeg skal ikke legge skjul på at ytelsen var det mest spennende ved hele denne investeringen.
La oss starte med en åpenbar elefant, bare så den er plassert i rommet og synlig for alle: Wi-Fi er ikke egnet for å vurdere ytelsen til et NAS. Kan hende får du brukt NAS-et med tilfredsstillende ytelse over Wi-Fi i daglig bruk, men for båndbreddeintensive operasjoner hjelper det lite at NAS-et har fantastisk ytelse. I slike tilfeller må du ty til kablet nettverk. I tillegg blir forbindelsen mer stabil og du reduserer risiko for dropp i overføringen. Jeg hadde ett tilfelle der jeg overførte en stor mengde data over Wi-Fi, hvor all nettverkstrafikk på maskinen gikk ned og kom ikke opp igjen før en omstart.
For skriveoperasjoner ligger overføringshastigheten til NAS-et typisk på 110 MB/s, altså megabyte. For leseoperasjoner omtrent det samme. Flaskehalsen er ikke NAS-et, men nettverket. Det får jeg fikse senere. Uansett er denne hastigheten helt uproblematisk i bruk. Det går sømløst å arbeide i Lightroom, og jeg testet å arbeide direkte mot et bilde på 10,5 GB i Photoshop uten problemer. Interessant nok er lagringsprosessen i Photoshop tregere enn skrivehastigheten til NAS-et.
Så langt er ytelsen god og jeg har ikke støtt på negative opplevelser eller overraskelser. Dette er for meg det viktigste med et NAS.
En ting jeg liker godt er at Synology tilbyr installasjon av apper, eller pakker som de kaller det, på NAS-et. Enten utviklet av Synology selv, eller av tredjepartsutviklere. Konseptet kjenner vi fra iOS og Android. Det finnes en stor mengde pakker for sikkerhetskopiering, multimedia, sikkerhet, utvikling og mye mer. Du kan for eksempel sikkerhetskopiere NAS-et automatisk til en skytjeneste som Amazon S3 eller kompatible alternativer som DigitalOcean Spaces. Du kan også kjøre Docker-kontainere eller drifte din egen webserver. Mitt tips er å ikke gå bananas blant pakkene. Installer kun dem du vet du skal bruke. Hvis ikke risikerer du bare å utsette deg for ekstra sikkerhetsrisiko og trekke ned ytelsen på NAS-et.
Foruten appene som installeres under oppsettet, har jeg installert Synologys egen pakke Active Insight som sjekker NAS-et for uregelmessigheter.
Et NAS med to vifter og fire roterende harddisker støyer. Spørsmålet er hvor mye? Jeg har plassert det sammen med en del annet teknisk utstyr, ute av syne, på et sted der støy gir liten sjenanse. Spørsmålet er om lyd vil forplante seg i huset. Så langt hører vi ingenting i huset og lite til det når vi står i nærheten. Jeg vil si det er helt akseptabelt, men det er ikke et NAS du vil ha på et sted der du oppholder deg over lengre tid.
Interessant nok støyer faktisk det nye NAS-et med fire disker og to vifter mindre enn det gamle med én disk og ingen vifte. I det gamle NAS-et forplantet vibrasjoner seg til underlaget, og man hørte det spesielt godt når det arbeidet. Slik er det ikke med det nye.
Pris
Det er mye penger, men det er samtidig ikke dyrt. Vel anvendte penger om du er i markedet for lokal lagring.
Montering
Jeg kunne trukket litt for at det ikke opplyses om hvordan man bør forholde seg til statisk elektrisitet og at det ikke var åpenbart at de medfølgende skruene ikke skal brukes på 3,5″-disker, men monteringen er ellers så forbilledlig enkel at det ikke er noe å kritisere.
Oppsett
Du bør være teknisk anlagt og kjenne til begreper om maskinvare og nettverk. Er du det er det lite å trekke for. Samtidig har ikke Synology gjort mye for å hjelpe deg som ikke er det, så en liten trekk der.
Brukervennlighet
Som for oppsett, du bør være teknisk anlagt, men er du det er det ingenting å trekke for, og et lite trekk for å ikke hjelpe deg som ikke er det. Ellers har de lagt flid i brukergrensesnittet og jeg liker det veldig godt.
Tilkobling og ytelse
Du er flere typer tilkobling til dette NAS-et, men primært bruker jeg AFP for alle filrelaterte oppgaver. Det kobler til raskt og tilkoblingen er stabil, slik det bør være. Både skriving til og lesing fra NAS-et går så raskt at jeg ikke tenker over det når jeg arbeider. Det er for meg det viktigste, og da også viktigere enn overføringstallene fra testene jeg har kjørt.
Så er det selve syretesten, da: Ville jeg kjøpt produktet igjen? Du vet, den følelsen nederst i magen hvor du enten tenker «Pokker, jeg angrer litt!» eller «Dette var akkurat som jeg håpet!» Ville jeg kjøpt Synology DiskStation DS920+ igjen?
Ja, det ville jeg! Dette er et gjennomarbeidet produkt som hittil ikke har bydd på negative overraskelser eller erfaringer. Nå lurer jeg bare på hvorfor jeg ikke har kjøpt det før, men jeg får sette det på kontoen for gjerrigknarker som nekter å akseptere sunk cost.
Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.
Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.
Jeg har sluttet å bruke Google til søk. Det er lenge siden Google var min foretrukne søkemotor og her leser du hvorfor og hvordan du bytter til et bedre alternativ.
Jeg har lenge hatt et saktegående prosjekt om å slutte å bruke Google-tjenester. Jeg liker ikke Google sin forretningsmodell som enkelt forklart baserer seg på å samle så mye informasjon om deg som mulig, for så å auksjonere vekk informasjonen til annonsører. Denne modellen er ikke tydelig for brukerne, og det er enda mindre tydelig hva Google gjør med den innsamlede informasjonen. Det er ikke bra for personvernet til deg som bruker Google og det er ikke bra for bedriftene som annonserer der.
Når Google ikke har noen nettverkseffekt, altså ikke har et nettverk med andre mennesker eller tjenester som holder meg igjen der, er det heller ikke vanskelig å slutte å bruke Googles tjenester. Tidligere i år skrev jeg om hvordan jeg sluttet å bruke Gmail. Omtrent på samme tid sluttet jeg også å bruke søkemotoren deres. Jeg har ventet med å skrive om dette byttet, slik at jeg kunne få et godt erfaringsgrunnlag for å skrive denne artikkelen.
I mer enn 20 år har søk på internett vært synonymt med Google. Det har således blitt et verb, «å google». Google har hatt denne posisjonen med rette. Søkemotorene fra den tiden, AltaVista, Yahoo!, Copernic, Fast, Lycos, Infoseek, Excite, MetaCrawler, var ikke spesielt smarte og forbedringspotensialet stort. Google bygget en svært god søkemotor i en tid hvor alternativene var tilnærmet ubrukelige.
Den senere tiden føler jeg trenden har snudd. Når jeg har søkt på Google har det vært åpenbart at søkeresultatene gjenspeiler hva som er viktigst for Google, og ikke hva som er viktigst for å gi meg det mest relevante søket. Et eksempel er et produkt jeg søkte etter, der jeg var ute etter å komme til produsentens produktside for å lese spesifikasjonene om produktet. Men i søkeresultatene i Google ble jeg først vist to sider med annonser fra nettbutikker som selger dette produktet, før produsentens nettside kom godt ned på side to i søkeresultatene. Ingen leser side to av søkeresultatene. For Google har det blitt langt viktigere å vise meg annonser de tjener penger på, fremfor å gi meg det mest relevante søkeresultatet.
Dette vil si at Google organiserer søkeresultatene ut i fra hva som er best for dem og ikke hva som er best for deg. Hvorfor skulle jeg ønske å bruke en slik søkemotor lenger?
Det samme er for øvrig problemet med Facebook. De viser ikke innhold basert på hva som er bra for deg, men for hva som er bra for dem. Men det er verdt en egen artikkel.
Før man ukritisk tar i bruk alternative søkemotorer er det vesentlig å forstå hva som er prinsippene til selskapet bak og hvordan forretningsmodellen deres fungerer. Hvordan tjener selskapet penger? Dette er viktig å forstå for å unngå å bruke alternativer som minner om Google, der de samler inn personopplysninger som selges til tredjeparter. Jeg har i videre omtale av alternativene kun tatt med søkemotorer der personvernet er det førende prinsippet til selskapet bak.
Da jeg sluttet å bruke Google tidligere i år, var det to alternativer jeg benyttet i starten.
En av mine gode lesere tipset meg om Startpage som markedsfører seg som «verdens mest private søkemotor». De siterer både Edward Snowden og Max Schrems i sin markedsføring. Startpage eies av det nederlandske selskapet Startpage BV og tjener penger på kontekstavhengige annonser som respekterer personvernet. Det vil si at dersom du søker på «vaskemaskin» så ser du annonser for vaskemaskiner, men informasjonen om at akkurat du søkte på vaskemaskin lagres ikke og knyttes ikke til en personprofil.
Jeg har god erfaring med å bruke Startpage som søkemotor. Relevansen på resultatene er bra, hvilket er det viktigste for meg.
Søkemotoren med det besynderlige navnet DuckDuckGo har vært på markedet lenge. Jeg har testet den flere ganger tidligere, men konkludert med at relevansen på søkeresultatene har vært for dårlig. Men sakte men sikkert har DuckDuckGo blitt en god og relevant søkemotor og den er i dag min foretrukne søkemotor. Erfaringen etter mange måneder med DuckDuckGo er at den gir meg bedre søkeresultater enn Google, nettopp fordi DuckDuckGo viser meg søkeresultater som er relevant for meg og ikke hva som er relevant for dem. Organiseringen av søkeresultatene er altså bedre hos DuckDuckGo enn hos Google etter min erfaring.
Akkurat som for Startpage skriver DuckDuckGo at «vi samler eller deler ingenting av din personlige informasjon». Bak søkemotoren står det amerikanske selskapet Duck Duck Go Inc. Forretningsmodellen tilsvarer Startpage sin, med kontekstavhengige annonser og affiliate-lenker.
DuckDuckGo har også en egen nettleser for iOS og Android. Jeg bruker ikke denne da jeg bruker Firefox på desktop og Safari på iOS som begge har akseptabelt personvern. Men jeg liker konseptet og synes det er verdt omtalen.
Fra tid til annen tyr jeg allikevel til Google. Det er fordi Google har sin styrke i å vise annonser, og når det er produkter jeg er ute etter bruker jeg Google for å finne hvilke butikker som forhandler produktet. Google har blitt en slags annonsesøkemotor.
Å bytte Googles søkemotor med et av alternativene omtalt over er den enkleste sak i verden. Du skriver inn startpage.com eller duckduckgo.com i stedet og søker der. Du bør gjøre en av disse til standard søkemotor i nettleseren din, slik at du enkelt søker fra adresselinjen.
Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.
Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Dette er Martin Koksrud Bekkelund sitt private nettsted, hvor han skriver om forbrukerteknologi, teknologiledelse og hvordan teknologi, samfunn og politikk påvirker hverandre. Martin er innehaver av konsulentselskapet Nivlheim. Les mer...
© 1995-2024 Martin Koksrud Bekkelund
Opphavsrett • RSS og abonnement • Kontakt • Personvern og informasjonskapsler
Gi et bidrag