Martin Koksrud Bekkelund

Nordmenn er født på beina. Vi tror i hvert fall det selv. Etter å ha observert OL i min strategisk korrekte plass i venstre sofakrok, er jeg jammen ikke sikker lenger. Mye tyder på at Statens Vegvesen har innsett dette for lenge siden, og kjører en føre-var-strategi ved å saltlegge våre veier som om det skulle være fisk.

Jeg har nemlig observert at salting har blitt trendy blant brøytebilsjåførene. Foran har de en plog, men den er de tydeligvis ikke spesielt opptatt av. (Noe brøytingen bærer tydelig preg av.) Nei, de konsentrerer seg tydeligvis mer om saltbøssa som henger bak og kaster ut tonnevis av salt.

Saltet har nemlig en fiffig egenskap som gjør at vann holder seg flytende til lavere temperaturer enn 0°C, noe Saltvesenet… uh, Vegvesenet mener er en god substitutt for brøyting. Argumentet som benyttes er «trafikksikkerhet». Jeg imponeres over hvor mye som kan kamufleres bak dette ene ordet. Det har en nærmest hellig klang over seg.

Saltet har som nevnt en fiffig egenskap som skaper bare (men våte) veier i området rundt og rett under 0°C. Dette er tilsynelatende flott, i hvert fall om du ikke er født med ski på beina, og langt mindre er sikker på hvordan bilen din oppfører seg på vått og glatt føre. Dessverre går dette ut over alle oss andre som liker å tro at vi behersker et godt, gammeldags vinterføre med hardpakket snø og hvite brøytekanter.

Saltet har nemlig en annen egenskap, nemlig at det tærer hardt på din dyrt innkjøpte bil i form av rust. Det skal ikke rare tankevirksomheten til for å forestille seg at en vinter med et nærmest konstant saltskjold rundt bilen koster norske bileiere flerfoldige kroner hvert år.

Som om ikke det er nok forskes det nå på en ny saltblanding som gjør at vannet holder seg flytende enda lenger. At dette nå gjør at både biler med aluminiumkarosseri ruster, og at bilene sannsynligvis aldri vil tørke helt opp i perioden mellom oktober og april plager ikke Salt… uh, Vegvesenet, de slipper jo unna kostnaden uansett.

På bildet under ser man en stakkar som bodde litt for nær testområdet, og fant sin Audi A8 opprustet da han kom hjem fra påskeferien i fjor:

Og argumentet: «Trafikksikkerhet», som alltid. Sikkert et reelt argument, men hvorfor kan vi ikke ha litt mer enn et tre-timers glattkjøringskurs under kjøreopplæringen. Noe som er vinter-Norge verdig.

Som om ikke det er nok, salt er heller ikke spesielt gunstig for miljøet, eller byggverk langs veien, men det driter man i. Trafikksikkerhet for pokker! Miljøvern hiver vi på båten. Pisser i buksa. For trafikksikkerheten.

Jadda!

For mer informasjon, se http://www.stoppveisaltingen.org/.

Mobiltelefoner er en flott oppfinnelse, syntes min arbeidsgiver. Ja, det er faktisk en så god oppfinnelse at vi har byttet ut alle fastttelefonene med mobiltelefoner. Dette fordi min arbeidsgiver er så glad i å høre stemmen min, og vil ha muligheten til å ha meg på øret til alle døgnets tider.

Ettersom min arbeidsgiver er så glad i å høre stemmen min, viser arbeidsgiver også storsinn ved å betale alle mine private samtaler. Og så jeg som snakker som en foss, da. Dette er rause greier, altså.

Derimot finnes det ei dame som heter Kristin, og Kristin bestemmer over alle pengene våre. Dette er visstnok ikke bra, skal man forstå kvalifiserte rikssynsere. Men hva vet jeg, jeg er jo bare en enkel gutt.

Kristin syntes derimot det er ille at arbeidsgiveren viser meg storsinn ved å betale de private telefonsamtalene jeg måtte ha med mobiltelefonen min. Ja, faktisk er det så ille at hun vil ha betalt for det. Kristin vil altså at jeg skal betale gamle Norge en god slant penger hver måned, som takk for at jeg får betalt mine private telefonsamtaler. Innkasseringen rettferdiggjøres med ord som «solidaritet», «rettferdighet», «likhet» og «bidrag til samfunnet». (Legg eventuelt til det som har gått meg hus forbi.)

Da jeg var liten gutt, og gikk på barneskolen, lot jeg meg overbevise om at skatt var noe man betalte for å tjene et bestemt formål. For eksempel betaler jeg veiavgift for å betale for slitasjen på veiene. Nå er jeg jammen ikke sikker lenger, for Kristin klarer ikke å overbevise meg om at hun har et godt formål med pengene hun vil ha for all denne ringingen min. Arbeidsgiveren min betaler jo for både abonnementet og ringingen, og denne er jo momsbelagt, så Kristin får jo penger uansett.

Nei, det er nok bare meg det er noe galt med. Jeg er nok en enkel gutt fra landet som ikke klarer å regne skikkelig, og forstå hvorfor det er så galt å ha en gode her i livet. Skjønt, jeg lurer noen ganger på om kanskje ikke Kristin kan regne hun heller, for på radioen for noen dager siden hørte jeg en av hennes disipler lure på hvorfor staten skal subsidiere private telefonsamtaler. Så vidt jeg kan forstå gjør de heller ikke det, all den tid staten ikke har noen utgifter eller kostnader forbundet med all pratingen min.

Men lese kan jeg, og jeg har lest et godt sitat av en som het Ludwig von Mises:

«Sosialisme er intet annet enn storslagen rettferdiggjørelse av smålig misunnelse»

Heldigvis finnes det ikke problemer, kun utfordringer, og denne utfordringen lar seg også løse på magisk vis. ;-)

Jeg tror ikke jeg er verken bitter eller innesluttet på noen måte. Nei, jeg tror faktisk jeg er en glad, utadvendt og fornøyd gutt. Hvilket inntrykk du som leser får via bekkelund.net er jeg litt usikker på, men jeg håper mine venner oppfatter meg omtrent slik jeg tror.

For at du, en munter person, skal kunne kontakte meg, har jeg i storsinn laget et kontaktskjema du så flott kan fylle ut, trykke send og det havner et elektronisk brev i den elektroniske postkassen min. Ja, jeg har sågar laget en flott notis på kontaktsiden, hvor jeg henviser til en utførlig side hvor jeg beskriver litt om hvorfor du bør, og hvorfor du ikke bør kontakte meg.

Ett eller annet sted ute i natten strander imidlertid tankene mine. Til tross for den flotte siden mottar jeg allikevel jevnlige henvendelser fra mennesker som i dyp frustrasjon henvender seg til meg, en totalt ukjent person, for å lette sin frustrasjon, og aller helst ønsker at jeg skal vise dem lyset og lette deres byrder.

Glad og fornøyd som jeg er, ja, rett og slett storsinnet til tider, tar jeg meg også bry med å svare, helst unge piker med forvirret sinn og CSS-dysleksi.

Hva har jeg så igjen for dette? Ingenting! Absolutt ingenting! Tiden flyr. Dager, uker, måneder og sågar år passerer. Ingen respons. Ikke en gang en liten e-post tilbake med «Tusen takk, snille mannen!». Da jeg bodde hjemme hos mamma’n og pappa’n min lærte jeg å alltid takke pent for hjelpen jeg så ydmykt mottok fra andre mennesker.

Slik er det visst ikke lenger.