Martin Koksrud Bekkelund

Martin Koksrud Bekkelund

Teknologi • Samfunn • Politikk

Et frustrasjonsutbrudd om tilgjengelighet og standarder…

Har du «vært på internett» har du sikkert også besøkt minst én av de store, norske nettavisene. Jeg leser disse selv, men ikke daglig. Dagbladet, Aftenposten, DinSide og ITavisen er sider jeg gjerne leser. (Aldri VG, den stinker selv i papirutgave.)

Å lese nettavis er en selsom opplevelse. Først og fremst er det et fellestrekk at samtlige nettaviser jeg har besøkt, har en sideoppbygging som er grisete oppbygd. Flere menyer, gjerne plassert på steder man ikke ser ved første øyekast. Jeg kan faktisk ikke huske å ha benyttet meg av et menyvalg i en norsk nettavis noensinne. Jeg holder meg til nyhetene på forsiden.

Videre har de annonser (hvilket jeg for øvrig har forståelse for) som har som mål å bli lagt mest merke til. Dette gjøres med ymse teknologi, som f.eks. Flash eller animerte bilder (GIFs). Det har tidligere blitt uttalt at Flash er verdens mest misbrukte teknologi. Jeg kunne ikke vært mer enig. Derfor har jeg heller ikke installert Flash.

Når det gjelder selve utformingen av siden, er heller ikke den spesielt imponerende. Alt innhold er som regel klemt godt sammen, f.eks. i venstre side av skjermbildet. I den oppløsningen jeg benytter tar bredden på innholdet omtrent kun halvpaten av den tilgjengelige skjermbredden. Resultatet blir at jeg må bla meg nedover på siden for å lese det hardt sammenklemte teksten i artikkelen jeg vil lese. Det mest ekstreme jeg har sett her er Dagbladet, som tar rundt 200 piksler (ca 6 cm i Windows) i bredden, dersom de har med bilder i artikkelen.

At artikkelen dermed blir grusomt lang å lese vertikalt bryr nettavisene seg tilsynelatende lite om. Jeg har lagt ut en skjermdump som viser hvordan dette tar seg ut på min PC:
Skjermdump 1 – 660k

Størrelse i antall bytes som lastes ned er også et poeng. At en gjennomsnittlig hovedside tar omtrent 750k å laste ned, ser ikke ut til å plage redaksjonen, som etter all sannsynlighet sitter på høyhastighetslinjer og leser egne sider.

Torry Pedersen i VG uttalte på en First Tuesday-samling jeg var på, at «noe må de jo gjøre riktig, ettersom de er Norges mest besøkte nettsted», da Håkon Wium Lie påpekte at VGs hovedside er nær en megabyte stor. At Pedersen i en viss grad har rett, skal jeg ikke bestride. Det slår meg derimot som underlig at Pedersen ikke ser eller tar til seg denne kritikken. Å laste ned VG vil for en stakkars ISDN-bruker ta flerfoldige minutter, med det resultat at den besøkende neppe kommer tilbake. Personlig mener jeg at VG kanskje gjør noe riktig, men det som er feil får de ingen klager på fra likegyldige besøkende.

Wium Lie påpekte også viktigheten av å holde seg til standarder gitt av W3C, uten at dette så ut til å imponere nevneverdig. Opera, som er kjent for å være blant eliten av nettlesere som tolker standardene riktig, viste artikkelen vist tidligere på denne måten:
Skjermdump 2 – 420k

Hvis vi kjører de store norske nettavisene gjennom W3Cs validator vil vi få disse resultatene:
Dagbladet – HTML 4.0 Transitional
VG – HTML 4.0 Transitional
Aftenposten – 4.01 Transitional
DinSide – HTML 4.0 Transitional
ITavisen

Dette var et sørgelig trist skue! :’(

Martin

Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.

Gi et bidrag

Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.

 

Hva er spam?

24.06.04

Når spam er spam og jobb er jobb og hvordan vi drukner i informasjon…

Jeg har tidligere skrevet om spam her på bekkelund.net.

Den siste tiden er det imidlertid et annet «problem» som for mitt vedkommende utgjør en betydelig større mengde enn spam, nemlig e-post fra folk jeg kjenner. I løpet av de to siste ukene har jeg trålet landet vårt for å besøke kunder, og i de fleste tilfeller vært uten tilgang til internett. (Orker ikke GPRS, det er for tregt.) At innboksen min skulle være full av spam da jeg kom tilbake i dag, hadde jeg små forventninger om. Man har da spam-filter. Derimot lå det etter seks dagers fravær fra kontoret hele 87 uleste e-post i min innboks.

Herre nåde! :’(

Innboksen var full av e-post fra kolleger, kunder, samarbeidspartnere og hva-vet-jeg. Jeg er selvfølgelig klar over at jeg mottar mye e-post i løpet av en dag, men dette er ille!

Hvis jeg i det hele tatt skal ha mulighet for å gå igjennom og sette meg inn i all e-posten, vil det ta minst en hel arbeidsdag bare å lese igjennom alle sammen. I tillegg kommer alt merarbeidet dette skaper, som f.eks. «kan du ringe meg for en prat», «til din informasjon…» eller «du må sørge for…».

Når jeg arbeider liker jeg å gå strukturert løs på arbeidsoppgavene, helst én og én om gangen. Dette, derimot, føles sannsynligvis som å stå på stranda når en flodbølge treffer meg. Informasjonen velter over meg og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde deg til den… Skal jeg starte med alt på én gang? Skal jeg ta én og én e-post om gangen og gjøre ferdig oppgavene den gir meg? Skal jeg sortere e-post som hører sammen?

I alle tilfeller sitter jeg igjen med en ekkel følelse av å være ineffektiv.

Ved å ta én og én, vil det ta evigheter å arbeide seg igjennom bunken, og snart fylles innboksen opp med purringer på de oppgavene jeg ikke har rukket.

Å starte på alle på én gang er komplett umulig. Menn evner dårlig å holde mange oppgaver i hodet på én gang og resultatet blir nok heller dårlig.

Jeg har svakt begynt å vurdere drastiske tiltak neste gang jeg reiser på tur. Skal jeg sette på auto-svar, hvor sender vil få e-post tilbake med beskjed om at «Jeg er ikke på kontoret. Din e-post vil bli slettet ulest! Ved konkrete oppgaver jeg må ta umiddelbart tak i, kontakt meg på telefon…».

Jeg ønsker meg en dag uten e-post. Jeg ønsker meg en dag uten mobiltelefon. Jeg ønsker meg en dag hvor jeg rolig setter meg ned, utilgjengelig for andre og i ro og mak gjør ferdig én og én oppgave i rett tid, med god kvalitet, uten å bli rent ned med e-post, telefoner og folk som stikker innom for å spørre om jeg «kan se på en liten ting».

Jeg høres kanskje sær og arbeidssky ut, men har du en hektisk hverdag forstår du sikkert hva jeg mener.

Martin

Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.

Gi et bidrag

Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.

 

Enden er nær!

22.06.04

Faktisk bare 600 meter…

Enden er nærmere enn man tror. Min gode kollega, Harald opplyste meg om hvor nær enden egentlig er!

Bildet er fra Gausdal.

Martin

Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.

Gi et bidrag

Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.

 

Flere artikler

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Om Martin

Martin Koksrud Bekkelund

Dette er Martin Koksrud Bekkelund sitt private nettsted, hvor han skriver om forbrukerteknologi, teknologiledelse og hvordan teknologi, samfunn og politikk påvirker hverandre. Martin er innehaver av konsulentselskapet Nivlheim. Les mer...

 

Mastodon Bluesky Facebook LinkedIn YouTube Thingiverse GitHub Vipps

© 1995-2024 Martin Koksrud Bekkelund
OpphavsrettRSS og abonnementKontaktPersonvern og informasjonskapsler