Martin Koksrud Bekkelund

Jeg har ikke barn, men skulle jeg noengang bli far kan jeg forsikre mine barn om at de aldri skal bli utsatt for Bipper.

Bipper beskriver seg selv som følger:

Mobilen er et supert verktøy for familien, men den åpner for mer enn å bare ringe mamma og pappa. Med Bipper kan foreldre enkelt bestemme hvordan barna kan bruke mobilen sin. Telefonens funksjoner vokser i takt med barnet — i stedet for omvendt, og slik kan telefonen til enhver tid tilpasses det behovet familien har.

Med Bipper kan man:

• Bestemme hvem barnet kan kommunisere med via barnets mobiltelefon.
• La barnet utløse en alarm som varsler inntil fem kontakter.
• Lokalisere barnets mobiltelefon.

Når teknologi blir en fallitterklæring

Løsningen høres sikkert besnærende ut, men i virkeligheten er Bipper en fallitterklæring for foreldre. I det øyeblikk man som foreldre må ty til teknologi for å lokalisere ens eget barn og bestemme hvem barnet skal få kommunisere med, signaliserer man manglende evner til å kommunisere med barnet. Voksne menneskers manglende kommunikasjonsevner er ikke noe barnet reflekterer over. Barn har ikke ferdigutviklede evner til å reflektere over ting på samme måte som voksne. De stoler blindt på at de valg og avgjørelser foreldre tar er de riktige. Derfor er det ekstra ille når foreldrene tyr til verktøy som på en subtil måte viser barnet mistillit.

Da jeg var liten…

Da jeg var liten lærte mine foreldre meg at jeg aldri skulle gå lenger ned i gata enn til krysset. Som barn stilte jeg aldri spørsmålstegn ved hvorfor. Det mor og far sa var sånn det var og sånn det skulle være. Derfor beveget jeg meg aldri lenger ned i gata enn til krysset. Jeg stolte på at det de sa var det riktige. De stolte på at jeg ikke beveget meg utenfor de avtalte grensene.

Som foreldre har man med Bipper flere alternative tilnærminger til den samme problemstillingen.

Man kan fortelle barnet at det ikke skal bevege seg lenger ned i gata enn til krysset. Man kan samtidig utstyret barnets mobiltelefon med Bipper. Med denne tilnærmingen signaliserer man overfor barnet at «Vi har fortalt deg hvor langt du kan gå, men vi stoler ikke på deg, derfor utstyrer vi deg med en enhet som kan lokalisere deg». Dette gjør noe graverende med barnets forhold til tillit, ikke bare der og da, men også for barnets fremtidige forhold til tillit.

Åpent nett, åpen dialog

Hvor går grensen for hvor langt inn i barns privatliv man skal strekke seg? Skal man bestemme hvem barnet skal få lov til å snakke med? Skal man kunne lokalisere barnets mobiltelefon? Skal man bestemme hvem barnet skal være venner med på Facebook og andre sosiale nettsteder? Enkelte av spørsmålene er enkle å svare på. Andre befinner seg i grenseland. I stedet for å benytte teknologi, er jeg større tilhenger av å gi barnet frihet og tillit og stole på at det viser seg friheten og tilliten verdig. Det krever samtidig bevisste og engasjerte foreldre som ønsker og evner å snakke med sine barn.

Det er viktig å lære barnet verdien av en åpen dialog, tillit, frihet og privatliv. Det er også viktig at barnet selv får gjøre sine egne erfaringer, også selv om det kan bære galt avsted. Da er det viktig at man som foreldre på forhånd har gitt barnet nok forståelse av hva som er rett og galt, skummelt og trygt. Slikt må læres vekk av de voksne og erfares av barnet selv — det er ikke noe vi bør bruke teknologi til. Da gir teknologien falsk trygghet, og en dialog som ikke har funnet sted kan kanskje føre til at barnet i en utrygg situasjon ikke vet hvordan det skal reagere.

Falsk trygghet

Vi mennesker er dessverre forledet til å tro at teknologien er etterrettelig, men at de som benytter teknologien ikke er like redelige. At man har utarbeidet en teknisk løsning betyr ikke at den ikke lar seg omgå. Teknologihistorien er gjennomsyret av eksempler på hvordan teknologien lar seg omgå, manipulere og hacke. På denne måten skaper teknologi falsk trygghet for de som bruker den, uten at brukerne selv er klar over det.

Eksempler på falsk trygghet

Du bruker kanskje et antivirusprogram på datamaskinen din. Hvordan vet du at det fungerer? Hvis du tror at det fungerer, hvorfor tror du da det er så mange datavirus i omløp?

Enkelte internettilbydere i Skandinavia benytter et barnepornofilter. Nylige undersøkelser viser at kun 1,7 % av alle sidene som blokkeres er reell barneporno. Med i dragsuget forsvinner viktige og legitime sider, eksempelvis slik som Wikipedia gjorde i Storbritania. Når et filter er så unøyaktig, hvordan kan du stole på at det blokkerer de sidene du faktisk ønsker å blokkere?

Barn tester grenser

Barn har alltid og vil alltid tester grenser. Som foreldre trenger man derfor ikke å etablere flere grenser enn nødvendig. Når man som foreldre først utviser mistillit overfor barnet, vil barnet før eller siden teste også denne grensen ved å lære seg å omgå teknologien. Ingen er så gode til å omgå teknologiske hindre som barn og unge voksne. De har tid, lyst og ikke minst en evne til å tenke annerledes på en måte vi voksne ikke kan med våre inngrodde vaner og tankesett.

Hva skjer den dagen barnet forstår at det har blitt overvåket og selv ønsker å overvåke opphavet, som et slags takk for sist? Hvilke sider surfer far på om kveldene? Hvem chatter mor med?

Teknologien lar seg omgå

Da jeg tjenestegjorde i Forsvaret ble jeg tilsnakket for å ha plukket litt på Forsvarets tekniske infrastruktur. Hadde jeg som liten vært utstyrt med Bipper som liten kunne jeg lagt igjen telefonen i krysset og begitt meg videre. Eller lånt kompisens telefon, som ikke er utstyrt med Bipper, til å ringe hvem jeg ville. Barn er ikke bare begavede nok til å omgå teknologiske sperrer, de er også ubevisst dyktige på social engineering som omgår teknologien ved å ikke benytte den, noe jeg tidligere har illustrert med følgende video:

IT-bransjen har i mange år snakket om et begrep kalt Trusted Computing. Hensikten er mye det samme som med Bipper: å beskytte oss mot potensielle trusler. Akkurat som Bipper høres også Trusted Computing ut som en god idé. Er Bipper og Trusted Computing egentlig gode ideer? Denne YouTube-videoen illustrerer på en meget god måte hvordan tillitsforholdet brytes:

Bipper er overvåking

Uansett hvor pen retorisk innpakning man gir Bipper, er det overvåking av barn. Man kan kalle det hva man vil, men overvåking er det. Enhver løsning som lar en person lokalisere en annen, uten at sistnevnte selv godkjenner lokaliseringen, er overvåking. Så enkelt er det.

Jeg er tilhenger av at foreldre selv skal få bestemme hvordan de skal oppdra sine barn. Om foreldre ønsker å bruke Bipper, må de selv få lov til å avgjøre det. Imidlertid engasjerer jeg meg i debatten fordi barna disse foreldrene nå oppdrar en gang skal omgå både meg og kanskje også mine barn, dersom jeg får noen. Da ønsker jeg ikke å omgås mennesker med et skjevt eller svekket tillitsforhold til andre mennesker.

Jeg arbeider med strategi i IT-bransjen. Blant de mange tingene jeg er opptatt av, er at selv om det er teknologisk mulig, betyr det ikke at det er smart. Bipper er et slikt eksempel.

Frustrasjoner Programvare