Martin Koksrud Bekkelund

Nylig kunne vi i Dagbladet lese hvordan stortingsrepresentantene Håkon Haugli (Ap) og Arve Kambe (H) hevder at Datalagringsdirektivet styrker personvernet. Det er en feilaktig påstand som må avlives umiddelbart.

Økt risiko for misbruk

Det hevdes at risikoen for misbruk er der allerede, ettersom trafikkdata lagres idag. Det de derimot unnlater å si, er at Datalagringsdirektivet (DLD) impliserer lagring av langt flere data og at lagringstiden økes fra dagens praksis med omlag tre uker til en pålagt periode på minimum seks måneder eller maksimalt 24. Dermed får vi et langt mer komplett bruks- og bevegelsesmønster enn hva vi har med dagens lagring. Og med et mer komplett mønster øker også risikoen for misbruk.

Det hevdes også at DLD vil innebære at skranken for utlevering av data blir høyere. Det har de ingen forutsetning for å mene noe om, all den tid DLD ikke tar stilling til hvordan data skal lagres, hvem som skal lagre dem eller hvem som skal ha tilgang til dem. Det må hvert land selv utarbeide prosedyrer for. Arbeiderpartiet og Høyre, som arbeider for innføring av DLD i Norge, har ikke gjort dette.

Haugli og Kambe villeder derfor både Dagbladets lesere og velgerne som stoler på at de gjør en kvalifisert jobb, når de hevder at DLD styrker personvernet.

Eksempler til besvær

Ille er det også at Haugli og Kambe trekker frem det de selv tror er gode, norske eksempler på at norske straffesaker er oppklart fordi politiet har hatt tilgang på trafikkdata. De eksemplifiserer blant annet med Baneheia og Nokas.

Riktig nok ble det innhentet trafikkdata i både Baneheia- og Nokas-saken. Skulle man imidlertid stolt på det trafikkdataene fortalte, ville hovedgjerningsmannen i Baneheia-saken blitt frikjent, da telefonsignaler fra hans telefon ble fanget opp av en sender utenfor dekningsområdet hvor drapene fant sted, og han ville således blitt frikjent. Og det ble i Nokas-saken lagret timesvis med opptak av telefonsamtaler mellom de mistenkte. I den påfølgende rettsaken ble imidlertid ikke en eneste samtale fremlagt som bevis, fordi de tiltalte visste at de ble overvåket, og derfor kommuniserte på andre måter. Dette er klare bevis på at data som lagres verken har relevans eller er etterrettelige. Beviser kan enten være feilaktige eller — enda verre — være fabrikerte, noe som er svært enkelt med dagens digitale kommunikasjonsformer.

Dagens praksis vil ikke opphøre

Jeg kan trøste Haugli og Kambe med at den teknologiske utviklingen og nye prismodeller ikke impliserer at dagens lagring kan forsvinne. IKT Norge, som representerer en stor mengde tele- og internettleverandører påpeker at de lagringsprosedyrene som benyttes idag ikke vil forsvinne med nye kommunikasjonsteknologier som for eksempel IP-telefoni. Man må fortsatt lagre data for å kunne fakturere samtaler som betalingsnumre, utenlandssamtaler og tilsvarende.

Hvor viktig er DLD for politiet?

Haugli og Kambe støtter seg tungt på politiets egne uttalelser om hvor viktig DLD vil være i kampen mot terror og alvorlig kriminalitet. Jeg forstår dem godt, for politiet bør i utgangspunktet være en etterrettelig og troverdig kilde til informasjon. Imidlertid er ikke det norske politiet selv i takt med hva som skjer i Europa. Anslag fra den tyske Bundeskriminalamt anslår at DLD kun vil øke oppklaringsprosenten i kriminalsaker fra 55 % til 55,006 %. Også EuroCOP, hvor Politiets Fellesforbund er medlem, påpeker at «The result would be that a vast effort is made with little more effect on criminals and terrorists than to slightly irritate them».

Vi vet også at DLD lar seg omgå med letthet. De DLD er utarbeidet til å overvåke omgår direktivet, mens resten av den uskyldige befolkningens bevegelsesmønster overvåkes døgnkontinuerlig.

Data kan ikke sikres

I kombinasjon med politiets ønske om flere verktøy og mer data, påpeker Haugli og Kambe viktigheten av å kunne sikre data. Det er synd at Haugli og Kambe lytter intenst til hva politiet har å si i debatten, mens de lukker øret for all kritikken som kommer fra Norges tredje største bransje, IT- bransjen. En samlet IT-bransje har kritisert tilhengerne av DLD, heriblant Haugli og Kambe, for ikke å ta inn over seg kompleksiteten slik lagring medfører. Langt på vei er det mulig å sikre data, men fullstendig sikring er ikke mulig. Kombinasjonen av hacking, social engineering og utro tjenere umuliggjør oppgaven.

Når vi i disse dager kan lese avisside opp og avisside ned i skandalesaken om hvordan Regjeringen ikke klarer å sikre sine egne data, hvordan kan vi betro dem oppgaven med å sikre DLD-data? For ikke å snakke om hva man kan finne på Wikileaks i disse dager.

Frustrasjoner Politikk