Martin Koksrud Bekkelund

I en pågående diskusjon på Usenet, begrunner jeg hvorfor jeg ripper musikken jeg kjøper til FLAC-formatet. Tenkte derfor det kunne være greit å gjengi argumentene her i samme slengen.

Det første jeg gjør når jeg har kjøpt en CD, er å rippe den til FLAC. Således har de fleste av mine CD-er kun sett CD-spilleren én gang, før de plasseres i CD-samlingen. For uinnvidde står FLAC for «Free Lossless Audio Codec», og er et lydformat som komprimerer musikk uten kvalitetsforringelse. I tillegg kan man benytte FLAC som format for sikkerhetskopiering av CD-er og DVD-er, slik at originalmediet kan gjenopprettes ut i fra FLAC-filene.

Å rippe en CD handler ikke bare om å få best mulig kvalitet på musikken, det handler også om hvordan man ønsker å benytte musikken, både i dag og i fremtiden. Ved å rippe musikk til FLAC, forringes ikke kvaliteten på musikken, slik den eksempelvis gjør med MP3, AAC, WMA eller OGG. Dersom jeg eksempelvis hadde rippet musikken min til MP3, og i fremtiden har behov for AAC, må jeg konvertere musikken fra et format hvor musikken allerede er forringet, over til et annet format som vil føre til ytterligere forringelse i konverteringsprosessen.

Å rippe en CD direkte til et format med forringet kvalitet, vil ikke være hørbart for det menneskelige øre, men i flere omganger med konverteringer, for eksempel først fra CD til MP3, og videre til AAC, vil kvaliteten bli såpass forringet at det er mulig å høre det.

Ved å derimot rippe til FLAC, unngår man forringelse i den første rippingen, og konvertering fra FLAC til andre formater vil ikke gi ytterligere forringelse enn det som ligger i formatet man konverterer til.

Film • Musikk • Bok