Martin Koksrud Bekkelund

Før sommerferien kaller Shazad Rana undertegnede en religionskriger. Når det kommer til IT og religion er undertegnede ateist. Rana bør heller se i speilet for å finne sin religionskriger, han som fungerer som Microsofts leiesoldat. Hvilke kvalifikasjoner trenger for øvrig en religionskriger? Jeg har inntrykk av at man forsøker å demonisere alle som er kritiske til Microsofts fremgangsmåte i dokumentformatsaken, ved å kalle dem religionskrigere. Det er trist å se hvordan Rana benytter størsteparten av innlegget til å gjøre seg opp meninger om undertegnede, samt bedrive personkritikk i stedet for å diskutere dokumentformater, som er det interessante i diskusjonen. Rana skal få bedrive personkritikk for egen regning. Jeg ønsker i stedet å fokusere på det som er viktig, nemlig fremtidens dokumentformater.

Hvem skal sette premissene?

Rana og Microsoft må spørre seg selv hva og hvem IT er til for. IT eksisterer blant annet for å effektivisere vår hverdag, både for bedrifter og privatpersoner. IT-bransjens primære mål er å levere løsninger for å understøtte mennesker, bedrifter og organisasjoners behov. Rana har derfor feil perspektiv på sin egen bransje, når han skriver at han «har engasjert seg i debatten fordi den er viktig for svært mange av oss som jobber med programvareutvikling». Rana signerer således min påstand om at enkelte programvareprodusenter meler sin egen kake i denne prosessen, i stedet for å fokusere på hva markedet faktisk trenger. Denne debatten er ikke bare viktig for oss som jobber med programvareutvikling, den er aller mest viktig for de som skal bruke løsningene vi lager. Milliarder av mennesker avhenger av at vi i IT-bransjen utarbeider det som er til det beste for dem, og ikke hva som er til det beste for oss.

Jeg arbeider selv med programvareutvikling, og har blant annet tilbragt åtte år hos en Microsoft-partner. I motsetning til Rana har jeg fortsatt fokus på hva min bransje bør gjøre, nemlig å levere IT-løsninger til mennesker. Rana hevder at aktører som blant annet Microsoft setter premissene i vår bransje, og det har han langt på vei rett i. Betyr det imidlertid at aktører med de-facto-monopol setter premisser som er til det beste for de som skal bruke løsningene? Monopolister setter sjelden andre premisser enn de som best gavner dem selv.

OOXML er ikke et åpent format

OOXML (Office Open XML) er et patentert, lukket, leverandøravhengig format, selv om Rana hevder noe annet. Formatet er utviklet av Microsoft for Microsoft Office 2007, og inneholder svært mange referanser til udokumenterte funksjoner i eldre Microsoft Office-versjoner. Det vil si at for å implementere hele spesifikasjonen til OOXML, må man ha tilgang til spesifikasjonen for de tidligere Microsoft Office-formatene. Hvem andre enn Microsoft kan fortelle meg hvordan jeg skal kunne implementere funksjonalitet som «useWord97LineBreakRules», «useWord2002TableStyleRule» eller «shapeLayoutLikeWW8», slik spesifikasjonen til OOXML beskriver det? Oversatt til forståelig norsk, beskriver spesifikasjonen funksjonalitet som «Lag linjeskift som Word 97». Hvordan Word 97 lager linjeskift er det kun Microsoft som vet. Argumentet til Microsoft er at dette er referanser til funksjonalitet for å sikre bakoverkompatibilitet med gamle dokumenter. En standard skal ikke være bakoverkompatibel. Kompatibilitet skal håndteres av applikasjonene som skal håndtere formatene. Jeg er ikke alene om å lure på hva slik kode gjør inne i et dokumentformat. Denne typen funksjonalitet skal befinne seg i egne migreringsapplikasjoner, for å konvertere informasjon fra gamle dokumenter til nye, slik Sun gjør for StarOffice. Det spiller heller ingen rolle hvorvidt denne delen av spesifikasjonen faktisk blir tatt i bruk, så lenge spesifikasjonen inneholder referanser til lukket, proprietær kode, som er avhengig av Windows som plattform for å fungere.

OOXML-spesifikasjonen er overdimensjonert

Omfanget av OOXML-spesifikasjonen er et mareritt for enhver utvikler. Med godt over 6000 sider er det svært få utviklere som orker å lese hele spesifikasjonen, og langt færre som klarer å forstå den. Dette vet Microsoft, og det er utvilsomt derfor spesifikasjonen er så omfattende. De satser derfor på at folk heller benytter Microsofts verktøy, fremfor å utvikle sine egne. Det hele minner om rettsakene i EU, hvor Microsoft har levert inn enorme mengder med papir for å trenere saksgangen. Jeg tviler eksempelvis på at Rana ønsker å avsette tid i sin utviklerstall, for å få sine utviklere til å forstå OOXML-spesifikasjonen. Til sammenligning er ODF-spesifikasjonen (OpenDocument Format) størrelsesmessig kun ti prosent av OOXML.

Under årets OpenOffice-konferanse i Lillestrøm kunne ikke Microsofts Rune Zakariassen svare på hvor mange av de 6000 sidene i spesifikasjonen som var relatert til konvertering fra gamle dokumenter. Han kunne heller ikke svare på hva binær kode gjør inne i et åpent, XML-basert dokumentformat. Hvis ikke Microsoft kan besvare disse spørsmålene, hvordan kan de forvente at andre kan det?

Microsoft misbruker sin makt

Allikevel har Microsoft gjennomført det kunststykket å få OOXML godkjent som en ECMA-standard i desember 2006, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg setter spørsmålstegn ved Microsofts rolle i denne standardiseringsprosessen, akkurat som jeg nå setter spørsmålstegn ved deres rolle i ISO-prosessen. Jeg underkjenner verken ECMA eller ISO som organisasjoner, men Microsofts åpenbare misbruk av sin makt overfor disse organisasjonene. Microsoft misbruker sin tilnærmede monopolsituasjon til å tvinge igjennom sine ønsker i disse organene, noe som ikke nødvendigvis er i tråd med hva markedet faktisk trenger. Det er således svært praktisk for Microsoft og Rana å hevde at det er ECMA som eier OOXML, selv om realiteten kanskje er noe annerledes.

Det eneste Microsoft oppnår er å misbruke markedets tillit til at IT-bransjen klarer å samle seg om felles standarder.

Det eksisterer allerede en ISO-sertifisert dokumentstandard

Hvorfor er det så viktig for Microsoft å få sertifisert OOXML som en ISO-standard, når det allerede eksisterer en sertifisert dokumentstandard? ODF er allerede ISO-sertifisert, og som nevnt i min forrige artikkel har ISO en policy som sier at ISO-medlemsland foretrekker én global standard på et felt. For meg vitner det om manglende respekt for ISOs retningslinjer fra Microsoft, når de nå forsøker å tvinge igjennom en konkurrerende standard med rå makt.

Det er svært vanskelig å forstå hvorfor Microsoft så hardt ønsker å sertifisere OOXML, i stedet for å bistå med videreutvikling av ODF. Det er liten tvil om at både Microsoft og IT-bransjen generelt ville fått stor respekt ved å kunne samle seg om en felles standard, fremfor å utarbeide konkurrerende standarder. I tillegg synes jeg det er merkelig at Microsoft heller ikke ønsker å støtte ODF i Microsoft Office, til tross for at ODF allerede er ISO-sertifisert. Det finnes riktignok tilleggsfunksjonalitet for å behandle ODF-dokumenter i Microsoft Office, men sannsynligheten for at den får stor utbredelse, er dessverre minimal. Det er kun ut i fra et ønske om å binde kundene til Microsofts programvare at man kan forstå Microsofts valg.

Markedet ønsker frihet til å sette sine egne premisser

Det er mange som engasjerer seg i debatten om dokumentformater, fordi det er en prinsipielt viktig sak. Personlig engasjerer jeg meg i debatten fordi jeg selv ønsker å sette premissene for når, hvor og hvordan jeg vil benytte informasjon jeg har lagret. Premissene ønsker jeg altså å sette selv, i stedet for å la aktører som Microsoft sette de for meg, slik Rana mener er det beste. Det vil forbause meg om det eksisterer rasjonelle argumenter for å la andre sette premisser for ens egen informasjon, enten man representerer en bedrift eller som privatperson.

Denne artikkelen er også å finne på trykk i Computerworld, samt på computerworld.no.

Relaterte artikler:

• Global standard er ingen utopi
• Si nei til OOXML

Frustrasjoner Standarder