I den pågående debatten om innføring av Datalagringsdirektivet (DLD) i norsk rett, påpeker tilhengerne av DLD at det ikke finnes noe alternativ. En slik retorikk impliserer at man trenger et alternativ til DLD, men at det ikke finnes og at DLD derfor er det beste alternativet vi har. Årsaken er at nettilbydere og mobiloperatører allerede lagrer slike data, og at DLD angivelig er den beste måten å regulere denne lagringen på.
Jeg benytter denne artikkelen til å belyse hvorfor det i denne kontekst er feil å innføre DLD og hvilke alternativer som må vurderes i Norge.
Problemet med tilhengernes retorikk er at den ekskluderer muligheten for å opprettholde dagens situasjon. Om dette er fordi tilhengerne mangler kunnskap om dagens løsninger, eller et ønske om å innføre DLD av politiske årsaker, er uvisst.
Å opprettholde dagens situasjon er ikke det samme som at vi ikke har løsninger. Myndighetene er i dag utstyrt med både rutiner, teknologi og metoder som lar dem gjennomføre sitt arbeid uten behov for lagring av mer data, slik DLD medfører.
I Kripos’ høringsuttalelse om DLD kan man på side 48 lese at kun 2,6 prosent av forespurte trafikkdata ikke ble innhentet grunnet for kort lagringstid. I de resterende 97,4 prosentene var altså trafikkdata tilgjengelig for uthenting. Vel så interessant er det at det i den samme tabellen henvises til at 1,9 prosent av sakene «[…] ble vurdert som nødvendig, men det var for kostbart». Jeg kjenner ikke kostnaden for å hente ut trafikkdata, men jeg tviler sterkt på at det er noen som mener at kostnaden er for høy hvis vi snakker om bekjempelse av terrorvirksomhet og alvorlig kriminalitet, som DLD etter intensjonen skal bekjempe.
Når tilhengerne av DLD argumenterer med at Norge vil bli en frihavn for digitale terrorister, viser de manglende kunnskap om dagens løsninger.
For Norge vil det være langt mer hensiktsmessig å arbeide med det eksisterende, norske regelverket — som så vidt meg bekjent er 10-12 år gammelt — i stedet for å innføre et EU-direktiv vi selv ikke har mulighet til å være med å påvirke, ettersom Norge ikke er medlem av EU. Det eksisterende regelverket baserer seg på konsesjoner gitt av Datatilsynet.
Alternativene til dette er selvfølgelig å ikke foreta endringer i det eksisterende regelverket overhodet, og videreføre dagens løsninger. Personlig tror jeg regulering må til, men da nettopp for å ekskludere det omfanget DLD medfører, i tillegg til å lovfeste vesentligheter som blant annet sletteplikt, tilgangskontroll og opprettholdelse av et sterkt personvern.
Ikke bare vil en eventuell revisjon av det eksisterende regelverket være bedre enn det teknisk dårlige DLD, det vil også kunne opprettholde et sterkt personvern.
Som leser kan du gi et bidrag til produksjonen, til driften og til å skaffe utstyr til testing for å sikre regelmessige, uavhengige artikler, tester og vurderinger av høy kvalitet.
Husk å abonnere på nyhetsbrevet, det er gratis og du får alle artikler rett i innboksen.
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
Dette er Martin Koksrud Bekkelund sitt private nettsted, hvor han skriver om forbrukerteknologi, teknologiledelse og hvordan teknologi, samfunn og politikk påvirker hverandre. Martin er innehaver av konsulentselskapet Nivlheim. Les mer...
© 1995-2024 Martin Koksrud Bekkelund
Opphavsrett • RSS og abonnement • Kontakt • Personvern og informasjonskapsler